Hvorfor virker lærere mindre sikre enn forskere?

Lærere bør være mint like sikre på seg selv og trygge i jobben sin som forskere. Jeg tror ikke det er slik.

Jeg har nå jobbet 4 måneder i akademia, nærmere bestemt på Universitetet i Oslo – Norges eldste og høyest rangerte universitet, som vi reklamerer med. Jeg har kommet til en annen kultur enn den jeg forlot i skolen, og jeg gjør meg noen betraktninger om forskjellene. I dag skal du få høre om en av disse.

Nå vil du kanskje si at det er forskjeller på skoler og at «skolen» ikke har en enhetlig kultur. Det har du helt rett i, men min opplevelse etter å ha jobbet på mange skoler, er at det er noen tydelige likheter mellom skoler som skiller dem fra andre organisasjoner, bl.a. akademia. Hvis du tenker at jeg har en svært snever erfaring med å jobbe i akademia, har du selvsagt helt rett. I løpet av 4 måneder i 6. etasje av Niels Henrik Abels hus og med mange arbeidsdager disse ukene ute i skoler og på seminarer, har jeg kun en begrenset erfaring som ansatt ved universitetet. Men hvis du aksepterer dette forbeholdet (forbehold er for øvrig et typisk kulturtrekk ved akademia), så skal jeg fortelle deg om noen tydelige forskjeller. I dag dreier det seg om faglig trygghet og selvtillit.

Jeg har som sagt jobbet på mange skoler, både som lærer, inspektør og rektor. Særlig som inspektør og rektor har jeg vært opptatt av å skape et faglig fellesskap der vi deler våre erfaringer, våre betraktninger og vår kunnskap. Bl.a. har jeg på ulike måter prøvd å få lærere til å «dele opplegg», altså til å gi andre lærere på skolen tilgang til sine undervisningsopplegg. Det har ikke alltid vært like enkelt. Lærere er nemlig ikke alltid klare for å dele sine erfaringer og sin praksis med sine kolleger.

Når jeg har spurt lærere om å dele undervisningsoppleggene sine med andre, har jeg noen ganger fått svar omtrent som dette: «Jeg vet ikke. Jeg har jo laget noe som passer for meg». Eller: «Det var jo bare en enkelttime. Det pleier ikke alltid å gå så godt.» Eller: «Nei, jeg tror ikke det er interessant for de andre. De gjør det på sin måte.» Mange lærere virker litt flaue over sin egen praksis.

Nå må jeg skyte inn at det slett ikke alltid er slik. På mange skoler – også skoler der jeg har jobbet – er det god kultur for å dele sin kompetanse og erfaring, men jeg har opplevd at lærere er tilbakeholdne med dette. Jeg tror lærere er svært selvkritiske og at de i perioder føler seg bare middels vellykkede. Men det har de ingen grunn til.

Og hvordan skiller dette seg fra universitetet? Jo, nå skal du høre:

I løpet av de månedene jeg har jobbet på UiO har jeg truffet flere forskere. Og da mener jeg truffet i betydningen snakket med ut over det å si hei. Noen ganger har jeg vært i møter med forskere fra ulike fakulteter i forbindelse med oppdraget vårt i enheten FIKS, mens andre ganger har jeg snakket med noen litt mer uformelt. Og mitt førsteinntrykk er at akademikere utstråler en helt annen faglig trygghet og selvsikkerhet enn det mange lærere gjør.

Nå tenker du kanskje at det ikke er så rart siden akademikerne er eksperter innen sitt fagfelt, som ofte kan være nokså smalt. Hvis du er ekspert og vet det, så har du grunn til å være faglig trygg. Det er selvsagt riktig, men du må huske på at det er mange forhold, bl.a. i skolen, som akademikere ikke vet særlig mye om. Og det er ikke sikkert at de faglige forslagene eller ressursene de utvikler, passer på alle skoler eller under alle forutsetninger.

Men akademikerne jeg har møtt, presenterer sitt fag og sin forskning med en tydelighet og selvfølgelighet som er befriende. De lar seg ikke be to ganger hvis de kan bidra med sin kunnskap i en samtale, og hvis du ber dem om å formidle sin faglighet til andre, svarer de ja.

Og jeg har tenkt at lærere har minst like god grunn som akademikere til å være faglig sikre og trygge. Lærere har ikke den teoretiske systematikken som akademikere har, men til gjengjeld vet de at de faktisk klarer å håndtere den komplekse virkeligheten som heter lærerjobben. Og de faglige ideene og læringsressursene som lærere utvikler, er testet i virkeligheten – og stadig justert og raffinert. Det finnes akademikere også innen skoleforskningen som har svært kort fartstid i klasserommet. Det gjør dem ikke til dårlige forskere, men det betyr at det er mange forhold knyttet til skole og opplæring de ikke kjenner. Men det gjør dem tilsynelatende ikke mindre trygge faglig.

Kanskje vil du innvende at det er forskjell på akademikere, som omgås faglige kolleger og interesserte studenter, og lærere, som ofte jobber med elever som er fulle av alt annet enn faglig interesse. Det er selvsagt riktig, men jeg tror det er minst to praksiser fra akademia som lærere kan etterligne, og som kan gi økt faglig trygghet. Begge dreier seg om å være del av et profesjonsfellesskap.

Den ene praksisen er at forskere er vant til å presentere uferdige arbeider og tanker for andre. Alle som har skrevet masteroppgave vet at du må venne deg til å presentere tanker og arbeider som på langt nær er ferdig tenkt. Ofte presenterer du noe som du ikke en gang er særlig fornøyd med selv. Doktorgradsstipendiater gjør dette i enda større omfang, og også i andre forskningsarbeider må forskere finne seg i at andre omtaler og kritiserer arbeidet deres. Det er på denne måten at arbeidet og sluttproduktet blir bedre. Forskning jeg har møtt tyder på at lærere deler uferdige arbeider i svært liten grad og at de gir hverandre veldig lite konstruktiv og byggende kritikk. Men forskning tyder også på at lærere gjør mer av dette nå enn tidligere.

Den andre praksisen er en variant av den første, nemlig fagfellevurdering – på engelsk peer review. I akademisk sammenheng må publikasjonene dine (som er alt som gir akademiske poeng og dermed alt som betyr noe for personlig akademisk fremgang,) være vurdert av andre fagfolk. Dette sikrer at forskningen du presenterer, er god forskning. Mange skoler har begynt å gjøre noe lignende, bl.a. gjennom metoden «lesson study» der lærere utvikler undervisning sammen. Dermed gir de også en vurdering av hverandres praksis. Lurt!

For jeg håper at lærere våger å være selvsikre og trygge i sin profesjon – og at de gjerne deler sine erfaringer og sin erkjennelse med andre, både i skolen og utenfor. Det har de nemlig god grunn til å gjøre. for det er de som er heltene i utdanningssystemet vårt!

God helg!

Reklamer

Én tanke om “Hvorfor virker lærere mindre sikre enn forskere?”

  1. Jeg er helt enig i at lærerne bør være minst like sikre på seg selv, som det forskere kan fremstå som. Men… Jeg kom til å tenke på dette sitatet av Snepscheu: In theory, there is no difference between theory and practice. But, in practice there is.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..