Ikke kall det skolebibliotek

Norske skoler er etter loven pålagt å tilby elevene skolebibliotek, selv om de ikke er pålagt å bemanne biblioteket. Bør det også i fremtiden være bibliotekarer som bemanner skolebibliotekene?

Rådmannen vår har i sitt budsjettforslag til politikerne for neste år foreslått et kutt i tilskuddet til skolebibliotekarer. Dette har skapt et stort lokalt engasjement, og etter mange skriverier i lokalavisa vår ser det ut til at politikerne ikke vil støtte Rådmannens kuttforslag.  Dermed kan skolebliotekene i vår kommune være like godt bemannet neste år som i år.  Midt oppi diskusjonen om kommunebudsjettet har kommunen opprettet en arbeidsgruppe som skal utrede fremtidens skolebibliotektjeneste i vår kommune. Fremtiden lar seg som kjent ikke stanse av kommunale budsjetter, og vi må stadig vurdere om virksomhetene våre passer til vår tid.

Jeg har blitt med i denne arbeidsgruppa, og har dermed gleden av å tenke høyt om fremtidens skolebibliotek sammen med bibliotekarer, tillitsvalgte, lærere og andre bibliotekengasjerte.

Etter første møte i komiteen, der vi bl.a. skulle si noe om styrkene ved dagens skolebibliotek og hvilken rolle disse fyller i skole og opplæring, slo det meg at de fleste snakket om at bibliotekene skaper leseglede. De fleste trakk frem at bibliotekarene kan hjelpe elever til å finne passelig litteratur å lese og at bibliotekarene formidler leseglede til elevene gjennom bibliotektimer og lignende.

Det er fint at bibliotekarer ser seg selv som litteraturens riddere, og det tror jeg de skal fortsette med. Men det overrasket meg at ikke flere i komiteen snakket om at skolebiblioteket og skolebibliotekarene bidro til elevenes læring i alle fag og på tvers av fag. Det virker på meg som om skolebibliotekene fungerer som en litt avsondret øy i skolenes læringsvirksomhet, og at bibliotekarene driver sin virksomhet nokså fristilt fra lærerne. Dette forundret og overrasket meg.

Jeg har tenkt at skolebiblioteket og skolebibliotekaren må være koblet opp til lærernes virksomhet i alle fag. For meg er ikke et skolebibliotek et bibliotek som tilfeldigvis ligger inne i et skolebygg, men en virksomhet som er en integrert del av skolens virksomhet.

Kanskje er virkeligheten annerledes enn det jeg tror og kanskje er det stor forskjell på skolebiblioteker på barnetrinn og ungdomstrinn.  Noen bibliotekarer fortalte at de brukte mye tid på å lage gode kildelister til Internett-søk for elevene og andre fortalte at de hjalp elevene til å bli gode lesere. Og jeg hører om skoler der bibliotekarene virkelig prøver å koble seg på opplæringen i fag. Men i arbeidsgruppa var det ikke så mange som fortalte at de aktivt oppsøkte lærerne for å bli en del av deres opplæring, eller som oppfattet seg selv som en bidragsyter inn i alle skolefagene. Det virket på meg som om bibliotekarene oppfatter seg selv som agenter for lesing og litteraturen. Og jeg tror dette er en for avgrenset oppfatning av hva et bibliotek og en bibliotekar kan og bør være i en skole.

Da vi mot slutten av arbeidsmøtet skulle presentere vårt drømmebibliotek 5 år frem i tid var det imidlertid tydelig at flere ønsket seg et skolebibliotek som var noe langt mer enn et tradisjonelt bibliotek. Noen foreslo til og med at man ikke bør kalle det bibliotek. Kanskje bør de kalles læringssenter, kunnskapshub, arbeidssentral e.l.

Og jeg tror navnet er mer vesentlig enn man umiddelbart tenker. Jeg tror man absolutt bør slutte å snakke om skolebiblioteker og jeg tror man også bør slutte å kalle de som jobber der bibliotekarer. (Hvis du, kjære leser, er bibliotekar og synes at jeg nå rakker ned på en hel profesjon, så vit at jeg ikke mener å gjøre det. Jeg mener nemlig ikke at man skal ha ubemannede skolebiblioteker, eller hva vi nå skal kalle det, eller at skolebibliotekene skal bemannes av lærere eller andre ansatte. Nei, vi må ha fagutdannede og skarpskodde informasjonsarbeidere på disse læringssentrene i skolene).

For tanken vår blitt preget av ordene vi bruker. Og hvis vi fortsetter å snakke om biblioteker, tror jeg mange fortsetter å se for seg et stille rom litt i utkanten av skolen (innerst i B-blokka e.l.) fylt med bøker og en litt stillfarende, ofte kvinnelig, og hjelpsom medarbeider som aller helst vil fortelle elevene om spennende romaner de kan lese.

Men er dette et rom og en funksjon som passer inn i vår digitaliserte virkelighet? Noen vil helt sikkert svare et rungende ja og legge til at vi i dag mer enn noen gang trenger soner som er frie for digitale skjermer der barn og unge kan bli oppslukt av gode fortellinger. Og de har absolutt et poeng. Vi trenger fortsatt litteraturen. Men andre, som meg, vil si at et skolebibliotek – unnskyld læringssenter – må være mye mer enn bare et sted for bøker enten de dukker opp i papirform eller digitalt. Et slikt læringssenter, som bør ligge midt i skolebygget bør være det naturlige stedet for både elever og lærere å søke til. Og det er her rektor bør ha kontor, ikke i utkanten av skolen. Det er i et slikt læringssenter at elever, lærere, informasjonseksperter, digitalteknikkere og andre bør møtes. Og det de skal samles om, er selvsagt elevenes læring.

Jeg ønsker meg en ansatt i et slikt læringssenter som er en kombinasjon mellom en skarpskodd bibliotekar og en digital ekspert, en som både kan mate elevene med fascinerende litteratur og som kan hjelpe dem og lære dem til å navigere i en stadig mer uoversiktlig digital verden, en som både kan hjelpe dem med tekniske problemer (for selv med iPad dukker det stadig opp påloggingsfeil og andre problemer, vet du) og med skolearbeidet (kall det gjerne leksehjelp, hvis du vil).

Om det dette kommunens hurtigarbeidende komite ender opp med å foreslå, gjenstår å se.

God helg!

 

Reklame