Skolen som et jazzorkester?

Bør lærere og skoleledere jobbe på samme måte som jazzmusikere?

Eirik J. Irgens skriver på sin Facebookside at Det vi trenger i skolen, er det samme som i et jazzorkester: Minimale, men tilstrekkelige strukturer som kan gi rom for at den enkelte lærer og det enkelte team i tilstrekkelig grad kan gjøre ting på sin egen måte (også gjengitt på Lærerbloggen). Jeg synes dette er godt sagt og har reflektert over dette. Kan skoler fungere omtrtent slik et jazzorkester gjør? Og kan – og bør – skoleledere lede skoler slik de vil lede et jazzorkester?

(Og før du leser videre: Hvis du vil ha et passe lydspor i bakgrunnen mens du leser, vil jeg anbefale plata «Kind of Blue» av Miles Davis, musikk av Chet Baker eller låter som «Stella by Starlight» eller «There will never be another you»)

Men det var om skoleledere bør lede skoler omtrent som et jazzorkester. Før vi kan svare på det, tror jeg vi bør avklare hva vi mener med jazzorkester. For det er en himmelvid forskjell på et storband og en jazz-kvintett selv om begge kan kalles et jazzorkester. Jeg tror Eirik Irgens snakker om et lite jazz-ensemble, en kvartett, kvintett eller sekstett og ikke et storband.

For et storband er et orkester som spiller nedskrevet og arrangert jazzmusikk. I et storband er det vanligvis bare en som improviserer om gangen, og de andre (ofte omtrent 16) musikerne spiller det som står på notene. Det finnes jazz-tilhengere som mener at de fleste storband-musikere ikke er jazzmusikere fordi du kan spille i et storband i årevis og bare spille det som står på notene – altså uten å utvikle noen improvisatoriske ferdigheter.

I klassiske storband er det 4 trompeter, 4 tromboner og 5 saksofoner og det er vanligvis en eller to av stemmene i hver rekke som spiller soloer, altså improviserer: vanligvis 2. trompet, 1. trombone, 1. altsax og 1. tenorsax. De andre blåserne spiller det som står i notene og følger dirigentens anvisning. Musikerne fraserer selvsagt annerledes enn de ville gjort i et janitsjarorkester eller et symfoniorkester, men i alle tre orkestrene er jobben deres å spille det som står på notene. Og alle ensemblene ledes av en dirigent som nokså egenrådig bestemmer hvordan det hele skal spilles. Det er dette Eirik Irgens vil ha mindre av i skolen.

For Irgens´ ideal er det lille jazz-ensemblet, ofte 4 til 6 musikanter med noen melodi-instrumenter og noen akkompagnement-instrumenter (kalt kompet), f. eks. en trompet, en saksofon, piano, bass og trommer. Jazzhistorien er full av slike ensembler og disse ensemblene kan være et godt ideal for hvordan lærere bør arbeide.

Jeg har i mitt amatørmusikant-liv prøvd å spille jazzmusikk og jeg kan fortelle deg, kjære leser, at det er ikke lett. I et jazzorkester er det ikke bare å tute i vei, nei. Gode jazzmusikere har et ekstremt godt grunnlag som de bygger spillet sitt på. Saksofonisten Joshua Redman har uttalt at veien til å bli en god jazzmusiker går gjennom klassisk musikk og skalaøvelser.

Russel Ross forteller i sin biografi om Charlie Parker «Parker lives» (utgitt på norsk i 1978) at som ung jazzmusiker fikk Parker lov til å prøve seg på scenen sammen med en av sine store forbilder. Jeg tror det var Lester Young. På en av Yongs konserter fikk han bli med og spille på en låt bandet spilte, trolig låta «Cherokee». Charlie Parker improviserte i vei og var overbevist om at han imponerte alle helt til han hørte et cymbal som landet midt på scenegulvet. Det var trommeslageren i bandet som hadde skrudd av et av cymbalene sine og kastet det frem på scenen for å stanse den unge Parker. Ikke akkurat en kompliment og svært pinlig for Charlie som tuslet av scenen. Men historien slutter heldigvis ikke der. Parker forstod at han måtte forberede seg ordentlig. Han har fortalt at han etter denne opplevelsen lærte seg låta «Cherokee» i alle 12 tonearter (som ikke er enkelt på saksofon). «Then I was ready,» forteller han videre.

Moral 1: det er bare en måte å bli flink til noe: hardt arbeid.

Moral 2: jazzmusikere må ha full kontroll på skalaer og arpeggioer i alle tonearter og i alle typer skalaer. Også profesjonelle musikere øver på dette på samme måte som Norges landslagsspillere i håndball øver på kast og mottak på hver trening – selv om de er verdens beste. Lærere må også trene slik at de har full kontroll på sitt pedagogiske repertoar og de må stadig utvide dette repertoaret.

Min erfaring med og studier av jazzmusikk har imidlertid lært meg at det mest avgjørende for en god jazzmusiker (og for enhver musiker i enhver sjanger) ikke er om teknikken er trent og nesten perfekt. Det viktigste «redskapet» for en musiker er – ørene. Skal du bli en god ensembelmusiker, må du ha godt utviklede ører. Du må være i stand til å høre ditt eget musikalske bidrag inn i helheten. Og i en jazz-kvintett (til forskjell fra et storband) må alle musikere lytte til alle de andre hele tiden og justere sitt eget spill i forhold til alle de andre musikerne. Kanskje vil pianisten følge en rytmisk figur som trommeslageren spiller, eller kanskje vil bassisten spille en variant av frasen saksofonisten nettopp spilte. Det er dette som er det særegne med jazz-musikk: det uforutsigbare og improviserte. Det er derfor to konserter med samme musikere og samme program kan bli helt ulike.

For improvisasjon handler, som Irgens skriver, ikke om å spille «et eller annet ut fra ingenting». De klassiske jazz-ensemblene brukte mange av de samme låtene som utgangspunkt for improvisasjonene. Det er derfor de kalles standardlåter. (Og du får kjøpt notene til disse låtene i noteheftene som kalles «The Real Book» – som igjen ga opphavet til navnet på vokalkvintetten «The Real Group»). Akkordene i låta danner grunnlaget for improvisasjonene. Hvor lenge den ene musikeren improviserer er ikke bestemt på forhånd, og ofte får alle musikantene i bandet spille en improvisert solo på hver låt.

Men kan vi tenke oss at skoler ledes på samme måte som man leder et jazz-orkester? Jeg tror svaret kan være både ja og nei. Hvis man tenker at rektorer og skolesjefer bør lede skoler slik man leder et storband, er vel ikke det så langt unna det som skjer i dag. Dirigenten (eller skolelederen) bestemmer hvilke låter som skal spilles i hvilke arrangementer (eller hvilke satsingsområder som skal gjelde for skolen). Han eller hun engasjerer musikere til de ulike posisjonene i storbandet, leder øvelsene, instruerer musikerne om hvordan de skal frasere, dynamikk osv., leder orkesteret på konsert – og får en stor del av applausen. I jazzens gullalder hadde storbandene navn etter orkesterlederen, som ofte også var komponist og arrangør: Duke Ellington, Count Basie, Fletcher Henderson m. fl.

Men kan skolesjefer og rektorer lede skoler slik man leder en jazz-kvintett? For å kunne svare på dette, må vi kanskje undersøke hvordan mindre jazz-ensembler blir ledet. Noen slike ensembler har hatt en eller to tydelige ledere som ofte har gitt navn til ensemblet, f. eks. Gerry Mulligan Quartet eller Charlie Parkers ulike band. Men det som særpreger disse ensemblene er at alle medlemmene i orkesteret gir tunge bidrag til musikken. De har altså en stor grad av distribuert ledelse. Det er ikke bare sjefen som avgjør hvilken vei musikken tar, verken når låtene blir laget eller når de blir spilt. Man kan bare lede på denne måten hvis de andre i ensemblet er dyktige fagfolk og hvis de er flinke til å lytte til hverandre. Det kan fortsatt være tydelig hvem som er sjefen i bandet – som velger repertoar og som bestemmer når det er nødvendig, men musikken utvikles i fellesskap av dyktige fagfolk – basert på rammene som låta gir. Dyktige lærere som samarbeider tett, kan gjøre det samme –   dersom de er villige til å justere sin egen pedagogiske praksis etter det de andre lærerne gjør. Improvisasjon og samspill dreier seg som sagt mest om å lytte.

Og kanskje er det lettere for lærere å jobbe som en jazz-kvintett hvis de ikke er så mange som skal jobbe sammen. Kanskje er Irgens´ synspunkt et argument for at lærere bør arbeide i lærerteam på 4-6 lærere. Et storband trenger skrevne arrangementer bl.a. fordi det er umulig for medlemmene å høre og justere seg etter alle andre musikere mens de selv spiller. I en kvintett er dette mulig.

Men det viktigste både skoleledere og lærere kan lære av små jazzorkestre, er trolig improvisasjon. For på kunne improvisere, må du være svært godt forberedt. Du må nemlig være i stand til å endre det du gjør mens du gjør det. Og da må du alltid ha flere alternativer. Vanskelig? Absolutt, men definitivt mulig. Og hvis skoleledere skal lede lærere slik jazzmusikere leder sine kvintetter, må skolelederne være gode lærere. De må være til stede der pedagogikken utøves og utvikles. De må også være lydhøre og de må våge å gjøre feil.

For også dyktige jazzmusikere gjør feil. Bassisten Red Mitchell fikk en gang spørsmål om hva han gjorde hvis han spilte feil midt i en solo. «Da har jeg tre muligheter,» svarte Mitchell. «Jeg kan enten late som ingenting, eller jeg kan uttrykke min irritasjon gjennom det jeg spiller, f. eks. spille noe som høres ut som «blæh». Eller jeg kan bruke det jeg spilte feil og improvisere videre ut fra det. Da blir ikke feilene en feil, men opprinnelsen til noe nytt.»

Det samme kan både lærere og skoleledere gjøre.

God helg!

P.S: Jeg har tidligere skrevet om jazzlegenden Miles Davis og hvordan han ledet sine jazzensembler, oftest kvintetter og sekstetter. Du finner det her.

Reklamer

5 tanker om “Skolen som et jazzorkester?”

  1. Interessant innlegg og interessante tankar om kva (skule-)leiing kan læra av jazz og improvisasjon. Eg er einig med Eirik i at samanlikninga ikkje bør trekkjast for langt, men at det opplagt er noko å henta. Og nøkkelordet er vel fridom i eit visst minimum av struktur.

    Når du skriv at storband kanskje ikkje er jazz fordi musikararne (stort sett) spelar det som står på notane, er eg derimot ueinig. Improvisasjon er veldig viktig i jazz, men ikkje ein utelukkande ingrediens. Jazz er meir enn improvisasjon; det er rytme, det vanskelege begrepet «time», frasering +++. Det er ikkje berre «å spela det som står på notane» – du høyrer fort om det er eit storband som spelar, eller om det er eit nedskalert janitsjarorkester med same besetning, for å ta eit eksempel.

    Liker

    1. Takk for kommentaren. Jeg er enig i at sammenligninger som dette ikke skal trekkes for langt. Det er ikke jeg som mener at storbandmusikk ikke er jazz. (Hvis du har fått det inntrykket, har jeg uttrykt meg klønete). Jeg har hørt jazz-entusiaster som har hevdet dette. Jeg mener absolutt at storbandmusikk er jazzmusikk (å hevde noe annet vil være jazzhistorisk ignorant). Imidlertid finnes det nok amatørmusikere som spiller i storband som har lite jazzfeeling – men det sier jo du også indirekte.

      Liker

  2. En liten rettelse til min kommentar over: Jørgen Moltubak tar først og fremst utgangspunkt i teater, ikke i dans som jeg i min travelhet skrev over. Les gjerne hans gode innlegg på Lærerbloggen: http://martinjohannessen.blogspot.no/2017/12/gjesteblogg-br-lrere-fa-slippe.html

    For den som er interessert i å lese mer om improvisasjon i arbeidslivet, herunder også i møteledelse og undervisning – her er en artikkel jeg har skrevet:

    https://www.academia.edu/1795867/Irgens_E.J._2006_Nødvendig_eller_uansvarlig_Improvisasjonens_dilemmaer_og_muligheter_i_arbeidsorganisasjoner._I_Steinsholt_K._and_Sommero_H._Improvisasjon._Kunsten_å_sette_seg_selv_på_spill._Damm_2006_s._281-307

    Artikkel slutter forresten slik: «For en arbeidsorganisasjon er ikke det samme som et jazzorkester, uansett hvor spennende jazzmetaforen måtte være.»

    Liker

  3. Hei Bjørn.

    For et herlig innlegg! Slutter meg til det meste, men vil gjerne presisere at jeg mener en skole er en arbeidsorganisasjon med helt andre rammer og forventninger enn et jazzorkester, og kan heller ikke ledes akkurat på samme måte som et orkester. (Der er nok å vise til lover, regler, samfunnsmandat mm.) Dessuten er metaforer både nyttige og skumle, de har sine begrensninger. De kan hjelpe oss, men de kan også ta oss på ville veier (det siste kan vi riktignok lære av, men dog.)

    Men noen ideer har jeg tatt med meg fra jazz, f.eks. at nyskaping (les gjerne kunnskapsutvikling) skjer best når det tillates fleksibilitet innenfor tilstrekkelig struktur, og at det i mange tilfeller bør planlegges og organiseres med det for øye.

    Jeg mener forskning fra arbeidslivet understøtter dette.

    Tilstrekkelig – det er et viktig ord i arbeidslivet:

    Tilstrekkelig regler, møter, pålegg, rapportering osv.: Nok struktur, verken for mye eller for lite.

    Blir det for mye risikerer vi å ende i tilstivnet byråkrati og en forutsigbarhet som varer inntil ett eller annet skjer som vi ikke er i stand til å håndtere ved hjelp av den strukturen vi har fulgt. Blir det for lite, blir det heller ikke bra, og vi vil ha problemer med å nedfelle gode erfaringer som nye arbeidsformer og bestemmelser i skolen vår.

    Og selvfølgelig er det mye fra jazz og andre kunstformer som f.eks. dans som kan inspirere oss i undervisningssituasjonen, slik Jørgen Moltubakk så fint skriver om i sitt blogginnlegg.

    Kommende uke skal jeg ha en hel dags undervisning på vår master i skoleledelse. Da skal jeg ha en plan for dagen som jeg deler og tilpasser sammen med studentene, og den skal vi sammen avvike når vi ser det tjener læringssituasjonen. Da gjelder det å være skjerpet og bruke gehør under veis. Jeg gleder meg, og er samtidig spent. Slik skal det være.

    (Jeg skriver om dette bl.a. på s. 110-111 i min bok Pluralism in Management)

    Dette gikk fort, så det kan jo hende jeg skifter mening når jeg får tenkt meg om 🙂

    God helg, og takk igjen for et herlig innlegg!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.