Trenger vi virkelig karakterer på ungdomsskolen i våre dager?

Verden endrer seg, men skolen er nokså uforanderlig. Vi må fra tid til annen våge å ta opp til vurdering det vi tror er selvsagt.

For noen uker siden ble jeg irettesatt av fungerende Kunnskapsminister. Pent, høflig og ordentlig selvfølgelig, men nokså tydelig. Det skjedde da jeg møtte ham til samtale om kroppsøvingsfaget på nasjonalt fargefjernsyn en tidlig morgen. Jeg foreslo at man kan kutte ut karakterer i kroppsøving på ungdomstrinnet. «Ja, man kan kutte ut alle karakterene på ungdomstrinnet,» sa jeg. Og det var da Kunnskapsministeren poengterte at vi har ulike roller han og jeg. Jeg er en rektor og skal sørge for at vedtak blir gjennomført og realisert mens hans jobb er å bestemme retning og innhold i opplæringen. Jeg håper kunnskapsministeren ønsker seg skoleledere som har et større engasjement enn at de skal stå på samlebåndet og gjennomføre de oppgavene de blir pålagt av politikerne. Jeg håper politikere faktisk er interessert i å høre på de som jobber i skolen. Men fungerende Kunnskapsminister svarte også på forslaget mitt. Han sa omtrent at «Karakterer er noe vi må ha.» Og jeg tror mange tenker slik: at karakterer er noe vi  ha i skolen.

Men vi bør av og til tenke over hva vi  ha og hva som bare er vane eller tradisjon, og det var etter denne samtalen jeg begynte å tenke mer omkring karakterer i ungdomsskolen. Og kanskje har det vært klart for deg lenge, kjære leser, men for meg ble det ganske tydelig at vi trenger ikke å ha karakterer i ungdomsskolen. Vi kan beholde dem hvis vi synes det er meningsfullt, men vi trenger dem ikke lenger.

Før 1994 trengte vi karakterer i ungdomsskolen. Den gangen var det bare noen elever som fikk plass på videregående skole, og da trengte vi et system som kunne skille de som skulle få plass fra de som ikke fikk plass på videregående skole, eller gymnaset, som det het før 1976. For det beste med karaktersystemet er at det er en forståelig og nokså enkel måte å skille de som presterer høyt fra de som ikke presterer like høyt. Tall er enkelt og vakkert, vet du: 5 er mer enn 3 – ingen tvil om det. Jeg hører argumenter for at vi fortsatt bør gjøre det tydelig for elevene i skolen om de presterer godt eller dårlig, men vi trenger ikke karakterene for å skille elevene når de skal begynne på videregående skole.

Årsaken er åpenbar: siden 1994 har alle norske elever rett til en plass på videregående skole. (Om dette er en fordel eller ikke, er en annen diskusjon). Det store utdanningsmålet for nasjonen Norge er at alle elever skal begynne på – og fullføre – videregående skole. (Om det er lurt og om vi lykkes med det er også en annen debatt. Men jeg vil minne om at det aldri har vært så mange unge som fullfører videregående skole som det er i dag. Før 1994 var det svært mange som aldri begynte på videregående skole.) Siden alle har rett til en plass på videregående skole, trenger vi ikke å skille mellom de som får plass og de som ikke får plass. Så i dag brukes avgangskarakterene fra ungdomsskolen bare til å avgjøre hvilken skole og hvilket studieprogram elevene får plass på, ikke om de får plass.

Mange peker på at det er større forskjeller på undervisningen innen den enkelte skole enn mellom skoler. I de 10 første årene av det som begynner å ligne et 13-årig felles skoleløp går elevene på sin nærmeste skole (eller i alle fall en skole i nærheten av de de bor). Kan de ikke fortsette med det også de 3 siste årene? De elven som søker seg inn på studiespesialiserende linje (tidligere allmennfag), skal bare fordeles på skoler og de kan tildeles plass ut fra andre kriterier enn karakterer siden dette tilbudet finnes omtrent over alt. Dette vil ikke ødelegge utdanningsmulighetene for skoleflinke elever. (Det kan være bedre for en elev å få en flink lærer på en videregående skole med middels rykte enn å få en middels lærer på en videregående skole med veldig godt rykte, vet du). Jeg har hørt politikere i Oslo si at dersom man hadde geografisk inntak til vidergående skole, ville skoler som Stovner og Ulsrud fylles opp med de elevene som presterer svakest på skolen. Er det i motsetning til dagens system som fører til nøyaktig det samme?Vi trenger ikke karaterer for å skille elever som skal begynne på studiespesialiserende linjer.

Dersom inntak til videregående skole ikke hadde skjedd på grunnlag av karakterer fra ungdomsskolen, ville vi også unngått to andre underlige skjevheter som vi har i dag. Den ene er forestillingen om at de gode skolene er de som har det høyeste karaktersnittet for elevene når de avslutter videregående skole og den andre er ordningen med at 5% av elevene på alle videregående skoler, også skoler med høyt presterende elever, er blant de aller svakeste elevene. Visste du ikke det? 5% av plassene på videregående skole blir ikke fylt opp ved første opptak. Grunnen er at de elevene som har for svake karakterer til å komme inn på noen videregående skole, blir fordelt på alle videregående skoler. De har jo rett til en plass, må vite. Dermed får man videregående skoler som har et karaktersnitt ved inntak omkring 5, men der 5% av elevene har karaktersnitt langt under 3. Hvor sannsynlig er det at disse elevene fullfører videregående skole? Om om de gjør det: hvor store ressurser har denne videregående skolen brukt for å få dem igjennom 3 år sammen med klassekamerater som er «superflinke» og «supermotiverte»?

For studieprogram det er knapphet på, trenger vi fortsatt noe som kan skille søkerne fra hverandre, men slike systemer har vi allerede. Det kalles opptaksprøve, intervjuer o.a. Søkere til musikklinjer må gjennom prøvespill for å vise hva de kan. Kan man ikke gjøre det samme også med kunstfaglige linjer (la eleven bygge opp en portfolio i løpet av ungdomsskolen) og idrettslinjer? Kan man gjennomføre intervjuer til noen studieprogram og lage opptakssystemer der elevene får plass basert på hvor flinke og/eller motiverte de er for nettopp det som er studieprogrammets innhold? I dag kan den minst dedikerte og dårligste utøveren få plass på musikklinja dersom han har supre karakterer i de teoretiske fagene fra ungdomsskolen mens den usedvanlig motiverte og nokså flinke utøveren kan risikere å ikke få plass på musikklinja fordi hun presterer middels i teorifagene. Er det lurt å ha det slik? Er det urettferdig at en som har trent på noe i mange år, faktisk får plass på et studieprogram som omfatter det hun har trent på?

Men hovedpoenget mitt er at vi ikke lenger trenger å gi elevene standpunkt- og eksamenskarakterer når de forlater ungdomsskolen. Og da trenger vi ikke å gi dem karakterer underveis på ungdomsskolen heller. Vi kan, men vi ikke. Og når vi erkjenner dette, kan vi åpent drøfte om det er lurt å ha karakterer. Den forskningen jeg kjenner til om vurdering er nokså tydelig: Vurderingssystemene man bruker må ikke åpne for at elevene lett kan sammenligne seg med hverandre (Dylan Wiliam), de må hjelpe elevene til å se sin egen fremgang, de må bestå av faglig feedback (John Hattie). Karakterer virker motiverende på de elevene som presterer høyt, altså de som minst trenger ytre motivasjon, mens de virker demotiverende på omlag 1/4 av alle elever, altså de som presterer svakest og som er de som trenger hjelp til å bygge opp sin egen motivasjon og sin egen forventning om å lykkes (Ruth Butler). (Hvis du, kjære leser, baserer dine argumenter om skole på forskningen til John Hattie, og det er ikke det dummeste du gjør, så skal du merke deg at karaktersystemer ikke en gang er på hans liste over hva som gir god læring mens det som er helt på toppen av hans «rankingliste» – og som i følge Hattie har en effekt nesten dobbelt så kraftig som neste faktor – er elevenes forventning om å lykkes.)

For noen argumenterer for at karakterer er motiverende, og det er nok riktig – for noen og en viss tid. Lønnsøkning er også motiverende – en stund, men hvis jobben din er skrekkelig, hjelper det ikke så mye med litt lønnsøkning. Og vil du lese mer om belønningssystemer i arbeidsliv og utdanning, er Bård Kuvaas og Anders Dysvik gode personer å begynne med. Og husk at av de 13 årene med fellesskole i dette landet, får elevene ikke karakterer i over halvparten av tiden. Fra 1. til 7. klasse får elevene ikke karakterer, og de som påstår at elevene ikke lærer noe hvis de ikke får karakterer, bør komme og møte de elevene som begynner hos oss i 8. klasse. De har lært uhorvelig mye! Når elever begynner på ungdomsskolen, har de imidlertid en forventning om å få karakterer. Og så lenge de har denne forventningen, virker karakterene motiverende på mange. Men 1. – 7. klasse viser at det er fullt mulig å få elever til å lære noe uten karakterer som «ris bak speilet».

Jeg har også hørt noen peke på at særlig gutter trigges av konkurranse. Det er sikkert riktig, men det er fullt mulig å lage konkurranse om faglig utvikling uten at staten trenger å pålegge skolene å gi tallkarakterer hvert halvår. Jeg har også hørt folk argumentere med at elevene må bli vant til å forstå og forholde seg til karakterer – for når de forlater videregående skole trenger de å ha med seg en rekke med tall eller bokstaver som de kan bruke til å konkurrere om et begrenset antall plasser i høyere utdanning. Spørsmålet blir om dette er argumenter som er tungtveiende nok til at vi bør holde fast på et system som både virker demotiverende for mange elever og som forstyrrer læringen deres.

Og hvis du tror min begrunnelse for å fjerne karakterene fra ungdomsskolen er å gjøre skolen slappere eller snillere, så tar du feil. Jeg ønsker å fjerne karakterene for at elevene skal lære mer enn de gjør i dag – med karakterer. Bl.a. Lisbeth Brevik ved Universitetet i Oslo har avdekket at elever ikke går på skolen for å lære: de går der for å få gode karakterer. Belønningssystemet gjør at selve jobben og utbyttet blir uvesentlig.

Som sagt bør vi av og til tenke over hva vi  ha og hva som bare er vane eller tradisjon. Vi trenger ikke karakterer i norsk ungdomsskole og hvis de ødelegger for ekte (og dyp) læring, er det kanskje på tide å skrote dem.

Er det nå det passer med diktet Skeiserenn av Olav H. Hauge frå samlinga Dropar i Austavind fra 1966?

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du ikkje kan fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.

Men han glid ifrå deg,
glid ifrå deg, glid ifrå deg –
Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi takt
og kappskrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

 

God helg!

Reklamer

Én tanke om “Trenger vi virkelig karakterer på ungdomsskolen i våre dager?”

  1. Flott innspill! Karakterer fører til at elevene gjør det de må, ikke noe mer. Faglig fordypning eller dybdelæring er det derfor vanskelig å forene med dagens karaktersystem. Det verste er at karakterer kan føre til lært hjelpeløshet og lav selvfølelse hos mange elever, slik at de ikke får utnyttet sitt potensial. Dette er sløsing med ressurser, og langt verre: Potensielt skadelig for elevenes psykiske helse.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.