Skaper digitale ressurser gammeldags tenkning?

Mange roper på hyppigere bruk av digitale ressurser i norsk skole. Jeg tror også Internet har kommet for å bli og at norske skoler må ta opp i seg den digitale virkeligheten. Men jeg spør meg noen ganger hva slags oppfatning av skole og læring de har som utvikler digitale ressurser.

Du har sikkert lest reklamen mange ganger: «The app that solves all your classroom-problems» eller «Programmet som gir deg den totale oversikt over elevenes læring» osv. Utviklere og markedsførere av digital læringsteknologi sparer sjelden på superlativene. Og etter hvert som bruk av digitale ressurser vokser, øker også omsetning og inntjeningspotensiale, og da blir ikke markedsførere mer beskjedne i sine uttalelser.

Førstkommende mandag kommer elevene på den skolen jeg leder tilbake etter ferien, og den samme dagen får alle elever utdelt et læringbrett i form av en iPad. Dette læringsbrettet skal elevene disponere de årene de går på Ringstabekk skole, og det skal skape variasjon i og motivasjon for elevenes læring og utvikling – og dermed øke deres totale læringsutbytte. Vi er en del av en stor satsing i Bærum Kommune, og for å forberede lærerne til å bruke læringsbrett har vi hatt 2 dager med intens opplæring denne uka – flott og nyttig opplæring. Jeg har selvsagt deltatt på denne opplæringen selv og har lært mye nytt og nyttig. Men samtidig har min gamle undring dukket opp igjen: den som spør seg hvordan programutviklere tenker at læring skjer.

Mange har sagt mye om læringsplattformer som Classfronter og ItsLearning, den siste har som kjent spist opp den første. Og mange kjenner læringsapper som Duolingo og Mattekongen. (Hvis du ikke kjenner dem, bør du absolutt utforske dem. De fleste av disse finnes i gratisversjoner).  Denne uka har jeg stiftet enda nærmere bekjentskap med «læringsapp/læringsplattformen» Showbie, en flott (og plattform-uavhengig) digital læringsressurs.

I Showbie kan lærere opprette «klasser» der elevene blir nettopp elever, og læreren kan digitalt dele ut oppgaver som elevene besvarer – som læreren igjen kan gi respons på – slik at eleven kan forbedre sitt arbeid – som læreren evnt. kan gi ytterligere respons på osv. I utgangspunktet fungerer Showbie som en plattform for elevers individuelle læring – planlagt og styrt av læreren.

I vår annonserte Showbie stolt at de nå hadde gitt mulighet til samarbeid i Showbie, så jeg gledet meg til denne ukas kurs der jeg forhåpentligvis ville lære noe om gruppene i Showbie som jeg ikke hadde oppdaget. Dessverre fungerer Showbie fortsatt slik jeg fryktet. Men, som vår gode kursholder påpekte: programmet er under stadig utvikling.

For selv om et program som Showbie gir mulighet for grupper der elever og lærer(e) har tilgang til det samme innholdet, kan man ikke koble sammen «klassene» (altså den delen av Showbie der læreren gir oppgaver, elevene leverer inn arbeid og læreren gir respons). Det ser altså fortsatt ut som om Showbie er basert på en oppfatning av at læring er noe som skjer mellom den enkelte elev og læreren og at læring oppstår når læreren starter prosessen med å gi eleven en tekst, et bilde, en muntlig kommentar e.l., altså en oppgave.

Og mye god læring skjer på denne måten, bevares. Men mitt spørsmål er om de som utvikler digitale ressurser for læring i bunn og grunn tenker at læring bare skjer på denne måten: lærer gir oppgave, hver enkelt elev løser oppgaven og læreren gir en vurdering av arbeidet, altså omtrent slik det var da jeg gikk på skolen (og trolig også da bestefaren din gikk på skolen).

Og det store spørsmålet blir igjen: Hvordan skjer læring? Det skjer absolutt ved at en lærer eller et læreverk gir oppgaver og utfordringer av (forhåpentligvis) passelig vanskelighetsgrad og i (forhåpentligvis) passelig tempo, altså lineært og lærerstyrt, men det skjer også på mange andre måter.

Mange gode ferdigheter læres best gjennom mesterlære. Eleven hermer etter mesteren og blir etter hvert like flink. De tusenvis av instruksjonsvideoene på YouTube er gode eksempler på at digitale ressurser gir gode muligheter for mesterlære.

Men det jeg i størst grad etterspør i alle de digitale læringsprogrammene er et «Vygotskiansk» eller et «Piagetiansk» perspektiv (beklager «stammespråket»). Læring skjer når flere arbeider sammen for å løse en utfordring. Læring skjer når en person får litt hjelp av en annen person. Læring skjer når en person må endre sin forståelse, altså «bygge om stillasene». Og læring skjer når elever undrer seg over noe og kan drøfte dette med andre. Og ikke minst: vi vet ikke alltid hva elever lærer til enhver tid. Ofte lærer elever noe annet og mer enn vi hadde planlagt. Og det er da jeg spør meg selv hva de har tenkt om læring de som lager programmer og apper som legger opp til individuell, lineær læring.

Nå tenker du kanskje at det finnes en drøss av digitale ressurser som åpner for samarbeid, bruk av ulike medier osv, og det har du helt rett i. Men så vidt jeg vet, er ikke disse ressursene opprinnelig laget for utdanning. Google Docs og Microsoft OneNote er generelle programmer/apper (kall det hva du vil) som skolefolk (både lærere og elever) bruker på gode måter i opplæringen. Og, som jeg har sagt tidligere: jeg undrer meg over at ikke Apple for lenge siden har laget gode og reelle samarbeidsmuligheter i sine standardapper. I dag kan du samskrive i både Pages og Keynote hvis du bruker en Mac eller PC. Men du kan ikke gjøre det på Apples eget produkt iPad – forstå det den som kan.

Kamerafunksjoner og presentasjonsverktøy på datamaskiner, nettbrett og mobiltelefoner, kalenderfunksjoner og QR-lesere er laget for informasjon og underholdning. De er ikke laget og markedsført som lærings-apper. Heldigvis er lærere flinke til å bruke disse funksjonene i sin undervisning, og dermed blir både datamaskiner og læringsbrett gode redskaper i opplæringen. Det som forundrer meg mest er at de ressursene som skal være laget spesifikt for opplæring, ser ut til å være de som baserer seg på det mest tradisjonelle læringssynet.

Hvis du tror jeg nå argumenterer for at man ikke skal bruke digitale ressurser i opplæringen, så har jeg uttrykt meg uklart. For det må vi i skolen. Men vi som bruker disse ressursene må være sylskarpt bevisste hva slags læring og læringssyn de ulike ressursene baserer seg på og forsterker. Kanskje er det norskutviklede programmet Kahoot et godt eksempel. Dette er et flott nettbasert program for å lage en quiz. Og er det noe som preger en quiz (og Kahoot) er det at noe defineres som riktig svar og alt annet som feil svar. I en Kahoot er det ett riktig og tre gale svaralternativer, i allefall for den som lager quizen. Her er det ikke TT-strategier der flere svar kan være mulige avhengig av hvilke forutsetniger man legger til grunn. Nei, her er det ett riktig svar. Instrumentelt og behavioristisk? Absolutt, men gode lærere bruker dette programmet på gode måter, f. eks. ved å la elevene lage spørsmålene selv, gjerne i grupper. Da blir Kahoot noe annet enn å belønne de elevene som har god korttidshukommelse. Disse elevene har etter min oppfatning blitt raust belønnet i norsk skole i mange år.

God helg og «happy apping»!

Én tanke om “Skaper digitale ressurser gammeldags tenkning?”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..