Det er styrmennene som seiler skuta

Kan ledelse på land sammenlignes med ledelse på sjøen? Kan skoleledere speile sitt lederskap i ansvars- og kommandolinjer på skuter før og nå?

Inge Eidsvåg har oppfordret alle ledere til å lese skjønnlitteratur. Alle må selvsagt lese skjønnlitteratur, uansett om de er ledere eller ikke, men Eidsvågs poeng er at gjennom skjønnlitteraturen kan man forstå dypere forhold i samfunnet og i menneskesinnet. Man utvikler empati og forståelse av å lese fiksjon og nettopp dette er viktig for ledere. Jeg prøver å ta Eidsvågs oppfordring på alvor og de siste ukene har jeg kost meg med klassikeren «Moby Dick» av Herman Melville. Underveis i lesingen har jeg stadig reflektert over mitt eget lederskap.

«Moby Dick» handler ytre sett om hvalfangerskuta Pequod som seiler jorda rundt på jakt etter hvaler, særlig spermhvaler. Kapteinen på skuta, kaptein Aqab, er besatt av å finne og drepe den hvite hvalen Moby Dick, som tidligere har bitt av ham det ene benet, som er erstattet av et kunstig bein – selvsagt laget av hvalben.  Hvis man tolker Moby Dick som et symbol på noe mer eksistensielt enn bare en hval, handler boka om noe mer enn hvalfangst.

Særlig interessant blir det når fiksjonen i romanen kan holdes opp mot virkeligheten. For mange år siden seilte jeg med den virkelige fullriggeren Christian Radich sammen med 60 elever og 4 lærere fra Ringstabekk skole. Den gang jobbet jeg som undervisningsinspektør og også da var det interessant å merke seg hvordan ledelsen av skuta foregikk.

Som mannskap på Christian Radich så vi nokså lite til kapteinen. En gang om dagen samlet han alt mannskapet og holdt en slags tale og ga en del informasjon. Han snakket om hva som var oppdraget vårt, hvordan vi lå an og om det hadde hendt noe særskilt det siste døgnet. Bortsett fra dette så vi ikke så mye til kapteinen – bortsett fra når vi nærmet oss land. Da stod han på akterdekket i ulastelig uniform og ledet skuta det siste stykket inn til brygga. Det samme gjorde han for øvrig da vi seilte ut fra land.

Men hvem var det som hadde den daglige – og nattlige – ledelsen på båten undrer du kanskje. Jo, det var styrmennene. Mellom styrmennene og mannskapet finner du båtsmannen, seilskutas sersjant. Det var han som ropte oss opp oss når vi stilte opp i begynnelsen av vakta, og det var han som skrek ordrer til oss og ropte så vi jobbet i takt. For skal man heise en bom som veier et tonn med håndkraft, må man jobbe i takt, vet du. Med det var styrmennenes rolle som fascinerte meg mest på Christian Radich. De navigerte og satte kurs. De ga ordre om hvilke seil som skulle heises eller reves. Det var de som hadde oversikten over hvilke farer som lurte når vi seilte nær land. Og i tillegg til å ha oversikten kunne styrmennene utføre omtrent alle oppgaver på båten. Hvis det var behov for ytterligere en mann helt øverst i masta, kunne du være sikker på å se styrmannen der oppe. Hvis noe måtte repareres, var styrmannen trolig den som visste hva som skulle gjøres.

Men kapteinen, da: hva gjorde han? Kapteinen hadde kontakt med rederiet om skipets oppdrag, han bestemte det langsiktige målet for seilasen, han var samlende figur for hele mannskapet og han trådde frem når det var nødvendig. En av styrmennene vi seilte med på Christian Radich fortalte meg om en gang han seilte som styrmann på en moderne passasjerferge. En gang det kom til en disiplinærsak med en ansatt på båten, ble kapteinen koblet inn. Disiplinærsaker var kapteinens område, og det var tydelig at når alvoret virkelig var ute, forventet alle at kapteinen skulle «sette det hele på plass».

Noe av det samme skjer i Jens Bjørneboes roman «Haiene», som jeg håper du har lest. Når skuta forliser, er det kapteinen som med sine voldsomme krefter, redder mannskapet i sikkerhet. Det er for øvrig også interessant å se hvilken rolle Bjørneboe gir de tre styrmennene på skuta han skriver om. Førstestyrmannen er dypt religiøs og ikke egentlig opptatt av jobben han skal gjøre. Underveis i seilasen blir han rallende gal og kaster seg i sjøen der han blir spist av haier. Andrestyrmannen fungerer som lege på skipet og er den relativt balanserte fortellerstemmen som prøver å beholde en positiv relasjon til mannskapet (hvis vi kan stole på at han som forteller faktisk snakker sant) mens 3. styrmannen er en voldelig bølle som styrer gjennom frykt og vold. «Bedriftskulturen» på Bjørneboes skute Neptun er en helt annen enn på de fleste norske skoler, og ledelsen av skuta foregår i stor grad gjennom kommandoer, frykt og vold, og da er det kanskje behov for andre ledertyper enn i dagens skoler. Jeg håper ikke norske rektorer får respekt hos lærerne sine bare fordi de er skolens sterkeste eller strengeste. Men også romanen «Haiene» forteller oss at ledere enten må ha stor legalitet, som de har gjennom myndighet, frykt eller styrke, eller må ha en stor legitimitet hos medarbeiderne sine, som de får ved at de kan utføre arbeidsoppgavene like godt som mannskapet.

Når dekksgutten Pat tidlig i romanen klynger seg fast i toppen av masten og ikke kommer ned etter at han er sendt opp dit av tredjestyrmannen, er det en av matrosene som henter ham ned. Matrosen mener etterpå at det ville vært bedre om andrestyrmannen selv hentet gutten ned, men andrestyrmannen sier at han ikke har vært oppe i en mast på 10 år og at han ikke kunne klart det. I en alder av 35 år er han allerede nokså «rusten» siden han ikke lenger utfører matrosjobben hver dag. Kan dette sammenlignes med skolen? Bør skoleledere fortsatt undervise også etter at de har blitt skoleledere for å unngå at også de blir «rustne» lærere?

Men det var «Moby Dick» jeg hadde tenkt å skrive om, bl.a. de tre styrmennene på skuta i denne romoanen: Starbuck, Stubb og Flask. De har åpenbart respekt for den gale kaptein Aqab, og da mener jeg respekt i betydningen frykt. Ved flere anledninger må styrmennene rette seg etter kapteinens ordre selv om de forstår at ordrene ikke er gode og de er svært forsiktige med å opponere mot kapteinen. Et sted i romanen sanker andrestyrmann Stubb ambra ut av en hval, et stoff som hadde stor omsetningsverdi den gangen. Stubb befinner seg i en lettbåt i nærheten av skuta da kaptein Aqab gir ordre om at han skal slutte å hente ut ambra og komme seg tilbake til skuta. Hvis ikke vil skuta reise fra Stubb. Styrmannen gjør som han blir fortalt selv om han vet at det finnes mye mer ambra inne i den døde hvalen som kunne gitt store inntekter.

En annen gang retter kaptein Aqab en ladd muskett mot førstestyrmann Starbuck og truer med å skyte ham. Allikevel våger Starbuck senere å be kapteinen å endre sin ordre slik at de kan redde verdifull hvalolje fra tønnene som lekker i bunnen av skipet. Det er bare motvillig at Aqab går med på det Starbuck ønsker, og det er tydeligvis ikke et sammensveiset lederteam som leder hvalskuta Pequod. Kaptein Aqab og styrmennene hans kunne hatt godt av et lederseminar med Henning Bang eller andre lederutviklere.

Avdelingsledermodellen for skoler skal opp til evaluering både i min hjemkommune og i KS. På årsmøtet i lokallaget av Skolelederforbundet gjorde vi i år en forberedelse til dette, og i den forbindelse var det flere som påpekte at å innføre avdelingsledere skulle gi rektorene mer tid til å tenke langsiktig og til å være strategiske ledere. En av medlemmene på årsmøtet, som arbeider som rektor, utbrøt da: «Jeg vet ikke om jeg vil være bare strategisk leder. Jeg liker å organisere også.»

Kan romaner som Moby Dick og Haiene belyse dette? Er det slik at det er avdelingsledere eller inspektører, eller hva de nå heter, som «seiler skuta», altså driver skolen? Og er det ønskelig at rektorrollen i dag er mer tilbaketrukket enn tidligere? Skal rektorer være strategiske ledere (hva nå det betyr) eller bør rektorer fortsatt være tungt involvert i driften av skolen de leder? Og er rektorers viktigste jobb å samle «mannskapet», altså lærere og elever, og peke på oppdraget? Hvor viktig er det at rektor på en skole fremstår som en gallionsfigur, en som i overført betydning står på bakdekket og har kommandoen på skuta når de er i nærheten av land, men som ikke seiler skuta i åpen sjø? Er foreldremøter et uttrykk for dette?

Det er åpenbart at skolen, og moderne bedrifter, ikke har den samme militære kommandostrukturen som råder på en skute, og det er tydelig at lederidealet og ledelsesbehovet er et annet på en velfungerende skole enn det er på seilskuta Neptun der faren for mytteri er overhengende. Og jeg håper at også mine styrmenn, unnskyld: avdelingsledere, opplever seg som en del av et sammensveiset lederteam og ikke som mine underoffiserer som eg kommuniserer med bare gjennom kommandoer. Jeg håper i alle fall  at mine «styrmenn» våger å si fra til meg når jeg er i ferd med å gjøre dårlige beslutninger – for det gjør alle i blant.

Men den dystreste og kanskje mest alvorlige ledelseslærdommen jeg høstet av å lese Moby Dick dreier seg om hva som kan skje hvis en leder er for kompromissløs. Jeg håper ikke jeg røper for mye av boka dersom du har tenkt å lese romanen (og det synes jeg absolutt du skal gjøre), men kaptein Aqabs besettende jakt på Moby Dick ender i forferdelse. Aqab er en leder som har ett stort og altoverskyggende mål. Han blir dermed blind for andre verdier og mål og setter alt inn på å nå sitt ene mål: å hevne seg på den hvite hvalen – eller å vinner over ondskapen hvis man leser romanen allegorisk. Kan dette sammenlignes med politikere eller skoleledere på ulike nivåer som bare er opptatt av et tydelig og avgrenset mål, for eksempel at kommunen skal bedre sine resultater på nasjonale prøver? Det er vel og bra å formulere tydelige mål, men når lederen er besatt av bare ett mål, kan det gå riktig galt, særlig hvis målet blir en besettelse slik det blir for kaptein Aqab.  Er dette en lærdom for skoleledere på alle nivåer?

God helg – og god lesning

P.S: Jeg leste Bjørn Axel Hermans oversettelse av Moby Dick, som han høyst fortjent fikk Brageprisen for i 2009. Anbefales!

Reklame