Mange spør hvordan man kan utvikle gode ledere både i skolen og i andre sammenhenger, og alle ledere spør seg hvordan de kan utvikle gode medarbeidere. Men har noen spurt seg hvordan vi kan utvikle gode politikere?
I «en politisk styrt virkelighet» slik som den jeg jobber i, er det politikerne som sitter på toppen av beslutningskjeden. Storting og Regjering bevilger ressurser og vedtar lover, forskrifter og andre styringssignaler som underliggende etater skal virkeliggjøre. I kommunene er det politikerne som bestemmer mens rådmann, kommunale direktører, ledere og medarbeidere skal omgjøre politiske vedtak til virkelighet og forhåpentligvis til handlinger og systemer som har en positiv betydning for borgerne. (Hva som er positivt for borgerne vil det være ulike oppfatninger om, men det er en annen historie).
Og på alle nivåer i styringslinja stiller man spørsmålet om hvordan man kan utvikle gode ledere eller medarbeidere. Jeg tror at alle først og fremst kikker «nedover» eller på seg selv når de stiller dette spørsmålet. Rådmann og skolesjef tenker: «Hvordan kan jeg være en god rådmann og hvordan kan vi utvikle gode rektorer?». Rektorene spør seg: «Hvordan kan jeg bli en bedre rektor og hvordan kan jeg utvikle bedre avdelingsledere og lærere?» Og lærerne spør seg nok også det samme: «Hvordan kan jeg bli en bedre lærer og hvordan kan jeg utvikle bedre elever?»
Jeg vet ikke hvor mange som har snudd spørsmålet oppover i styringslinja. «Hvordan kan jeg som lærer utvikle en bedre rektor?» eller «Hvordan kan jeg som rektor gjøre skolesjefen og rådmannen bedre?» Noen av mine kolleger har minnet meg og andre på dette – at vi må «spille sjefen vår god». Men hvor mange har stilt seg dette spørsmålet når det gjelder våre folkevalgte, våre politikere?
Jeg håper og tror at mange av landets rådmenn og kommunale fagsjefer har stilt seg dette spørsmålet: «Hvordan kan vi gjøre de politikerne vi har, gode?» Det er det gamle uttrykket om at «den Gud give et embede, give han også forstand», Dette uttrykket rommer så vidt jeg vet en konjunktivsform. Det betyr altså at det ikke er en automatikk i at den som får et embede også får forstand, altså at Gud gir forstand til den han gir et embede, men det er et ønske og et håp om at den som får et embede også må få den nødvendige forstand, altså: måtte Gud gi forstand til den han gir et embede. (Nå er jeg klar over at å være folkevalgt politiker ikke er et embede i juridisk forstand, men poenget er det samme).
Det var i en samtale med min skolesjef denne uka at jeg begynte å tenke på dette: den faglige ledelsen i en kommune, et departement eller annen virksomhet som er politisk styrt, må bidra til at politikerne blir gode. Min skolesjef fortalte at i vår kommune har dette skjedd innen fagfeltet skole i mye større grad i det siste enn tidligere. Jeg husker for noen år siden da politikerne i sektorutvalget som fattet beslutninger for skolen, til tider fattet noen rare beslutninger. Politikerne bestemte at alle skolene skulle drive matematikkundervisning etter en bestemt modell, «Smeaheimodellen», og de ønsket å innføre lesehund i småskolen på alle skoler. Jeg var til stede på noen av disse møtene og hørte flere politikere som begrunnet sine forslag med oppslag i ulike lokalaviser fra rundt om i landet. Journalister var altså politikernes viktigste kilde til informasjon.
I det siste har den kommunale skoleadministrasjonen og skolesjefen i vår kommune vært opptatt av å gi politikerne god og faglig informasjon, og da skjer det noe med lokalpolitikerne. De er jo egentlig interessert i å realisere god skole (og andre kommunale tjenester) og de vil gjerne høre gode faglige argumenter. Og når skolesjefer og andre i posisjon presenterer forskning, statistikk, faglige erfaringer osv. på en måte som politikerne forstår, blir det færre forslag om tilfeldige pedagogiske tiltak basert på oppslag i ulike lokalaviser eller noe man har hørt fra «en som jobber i skolen». Og takk for det.
Jeg regner med at det samme skjer i andre kommuner og i Regjering og direktorater, men det er ganske åpenbart at det foregår en del faglige kamper internt i departementene og mellom departement og direktorat. Og det er da jeg håper at politikere evner å legge fra seg sin politiske dogmatikk og ideologi og faktisk evner å lytte til gode faglige innspill. Jeg tror det vil gi bedre politiske beslutninger, men det kan være at det blir mindre moro for de som ønsker å skape enkle krangler mellom politikere fra ulike partier. (Hvis du nå tror jeg tenker på aviser og TV-kanaler som tilsynelatende er mer opptatt av underholdningsverdien enn av opplysningsverdien av politiske krangler, eller debatter som de kaller dem, så får det stå får din egen regning, kjære leser, men jeg kan røpe at du er på sporet). Og dersom politikere fra ulike partier lytter til de samme faglige innspillene og ender med en skolepolitikk der det er små forskjeller mellom partiene, tror jeg det er mediene som taper på det, ikke skolen.
Dette bringer tanken over på noe en av våre kontakter fra Universitetet i Oslo presenterte for personalet på vår skole for noen uker siden. I forbindelse med Ungdomstrinn i Utvikling hadde vi besøk av vår kontakt i UH-sektoren (det er stammespråk for Universitets- og Høyskolesektoren), og hun presenterte en modell for ulike typer samtaler. (Du vet, noe av det de er gode til i Akademia er å presentere modeller som forhåpentligvis kan klargjøre vår forståelse av verden). Denne gangen var det en referanse til forskerne Neil Mercer og Karen Littleton som i 2007 presenterte tre ulike former for samtale:
a) Disputerende samtaler. Dette er den klassiske politiske debatten som vi ser på TV der deltakerne i samtalen (hvis man kan kalle det en samtale) bare er opptatt av å fremme sitt synspunkt og samtidig rakke ned på motstanderens synspunkt. Dette er samtaler preget av uenighet, lite lytting og korte utvekslinger av påstander. Jeg tror dessverre at det foregår mange slike samtaler også i møter og i uformelle samtaler i etater og bedrifter over hele landet. Selv kjenner jeg (og har deltatt i) samtaler på skoler der jeg og andre bare har vært opptatt av å hevde fortreffeligheten i vårt eget synspunkt. Mercer og Littleton sier at vi lærer svært lite av slike samtaler.
B) Akkumulerende samtaler. Dette er samtaler der de som snakker sammen bygger positivt, men ukritisk på hverandres samtaler. En av klassikerne er de to lærerne som snakker sammen omtrent slik: «Ja, du, jeg gjør det litt annerledes i min klasse.» eller: «Det høres fint ut at du gjør det sånn. Jeg pleier å gjøre slik.» Mercer og Littleton sier at vi lærere lite av slike samtaler også.
C) Utforskende samtale. Dette er samtaler der man støtter og lytter, men også stiller undersøkende og kritiske spørsmål, der man prøver ut ulike synspunkter og hypoteser for sammen å utvide sin erkjennelse og nærme seg gode løsninger. Når hørte du en politiker i en TV-debatt si omtrent dette til sin motdebattant: «Dette er interessante synspunkter. Det må vi i vårt parti undersøke nærmere. Kanskje må vi endre vår politikk.»?
Jeg håper vi som jobber i «politisk styrte virksomheter» gjør så godt vi kan for å gjøre våre politikere gode og jeg håper at alle politikere på alle nivåer er interessert i å bli gode og å beslutte god politikk, selv om det til tider betyr at de må innse at ideologien eller dogmatikken de har basert politikken sin på ikke er forenlig med gode faglige beslutninger.
Så jeg vil heretter prøve å ikke irritere meg alt for mye over politiske utsagn og vedtak som jeg mener bryter med gode faglige anbefalinger (for det dukker absolutt opp noen slike), og heller tenke hva jeg kan bidra med for å gjøre politikerne våre bedre. For det er ikke bare ledere og medarbeidere som stadig må prøve å bli bedre. Det må politikere også.
God helg!
EN (forhenværende) REKTORS BEKJENNELSER 