Er «kunnskapsskolen» for snever og statisk?

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen snakker fortsatt varmt om ”kunnskapsskolen”. Burde han heller snakket om ”kompetanseskolen” eller ”forståelsesskolen”?

Jeg har denne uka hatt gleden av å høre Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen snakke og svare på spørsmål. Ja, jeg skriver ”gleden av” for statsråden er flink til å snakke til forsamlinger og er både rolig, tydelig og avslappet i formen – og er også passe morsom. Anledningen for statsrådens innlegg var storsatsingen Ungdomstrinn i Utvikling. Du vet sikkert at dette er en gedigen satsing fra Utdanningsdirektoratets side for å skape utvikling på alle norske ungdomsskoler som igjen skal føre til at opplæringen blir mer variert og engasjerende for elevene. (Jeg tør nesten ikke tenke på hvor mye denne satsingen koster). Ringstabekk skole, som jeg leder, har blitt med i denne satsingen dette semesteret (altså i pulje 3 som det heter på internspråket), og jeg deltok på Utdanningsdirektoratets samling for skoleledere. Det var her at statsråden deltok 1 time.

Og som sagt fremstod Torbjørn, som mange kaller ham, både mild og morsom i formen. Innholdet i det han sa var imidlertid ikke så veldig mye nytt, men det hadde vi kanskje ingen grunn til å forvente heller. (Det vil jo være umulig for statsråder å presentere nye politiske signaler hver gang de skal snakke til større forsamlinger. Da ville jo politikken endret seg hele tiden). Statsråden (jeg velger å omtale han med tittel og ikke med fornavn siden jeg egentlig ikke kjenner ham) pekte på ambisjonen for norsk skole og utfordringen for skolen. Han understreket alvoret i at 15-20% av elevene i Norge går ut av skolen etter 10 års skolegang uten nødvendige ferdigheter i lesing og skriving. (Jeg tør nesten ikke tenke på hvor mye denne opplæringen har kostet heller). Dette er i høyeste grad alvorlig. Statsråden snakket også om svake eksamensresultater i matematikk og om varige forskjeller i skoleprestasjoner mellom fylker og kommuner. Han var sjokkert over at kommuner og fylkeskommuner aksepterer svake resultater år etter år. Man kan si mye om det, men det skal jeg ikke gjøre i dag.

For statsråden snakket også om ”kunnskapsskolen” og hvordan det politiske partiet han tilhører fortsatt ville bruke begrepet ”kunnskapsskolen”. Det var bl.a. dette som fikk meg til å be om ordet da han etter sitt innlegg åpnet for spørsmål. Jeg er nemlig usikker på hva Isaksen og hans parti mener når de stadig trekker frem begrepet ”kunnskapsskolen”. Hva er alternativet som de ønsker å distansere seg fra og påvirker denne retorikken vår oppfatning av og tenkning om skole?

Jeg tror at mange politikere, og sikkert også andre, holder frem ”kunnskapsskolen” som et alternativ til ”trivselsskolen”, en skole der det viktigste er at alle er inkludert og trives og der man ikke har særlig høye forventninger til at elevene skal lære noe. Jeg tror denne dikotomien er utdatert. Om andre politiske retninger tidligere har snakket om ”trivselsskolen”, tror jeg de har sluttet med det. (Og hvis ikke de har gjort det, bør de gjøre det umiddelbart). Motsetning mellom trivsel og læring er for øvrig svært oppkonstruert. De to henger jo tett sammen. Det er ingen som er uenige i at elever skal utvide og utvikle sin kunnskap i skolen. Og hvis ingen er uenige eller motstandere av begrepet ”kunnskapsskolen”, hvorfor fortsetter Isaksen å bruke dette begrepet?

Jeg utfordret derfor Kunnskapsministeren til å begynne å bruke andre honnørord. Dagens læreplan samt utredninger og rapporter (bl.a. Ludvigsenutvalget) bruker begrepet kompetanse. Elevene skal utvikle kompetanse i skolen. Nå kan man fortsatt hevde at dette er et ”ungt” og nokså nytt begrep for norske skolefolk, noe man ser når man leser læreplanen og ser at kompetanser beskrives på svært ulike nivåer. Men vi som jobber i skolen er bevisst at elevene skal utvikle kompetanser. Hvorfor snakker ikke da statsråden varmt om ”kompetanseskolen”? En grunn kan selvsagt være at uttrykket klinger dårligere rent rytmisk, i alle fall mer uvant, enn ”kunnskapsskolen”, men jeg tror ikke dette er grunnen.

Eller hvis politikere mener at skolen skal øke nasjonens konkurranseevne og gjøre elevene i stand til å lykkes i en nasjonal og internasjonal konkurranse, hvorfor snakker de ikke da varmt om ”konkurranseskolen”? Det låter selvsagt alt for nådeløst, så enhver medierådgiver ville skutt ned dette forslaget omgående. Eller hva med ”forståelsesskolen”? Elevene skal jo utvikle en helhetlig forståelse. Eller «læringsskolen» siden elevene jo skal lære av å gå der? Større tautologi enn dette skal man trolig lete lenge etter, så det uttrykket ville fremstått som komplett innholdsløst. (En tautologi er et uttrykk der samme innhold gjentas på ulike måter. Klassikeren er «en ridende rytter til hest»). For 100 år siden ville det trolig gitt mening å snakke om «ferdighetsskolen» siden elevene den gangen i langt større grad enn i dag lærte ulike ferdigheter som lesing, regning, søm og sløyd. (Men den gang hadde ikke politikere en hærskare av medierådgivere så de brukte trolig ikke fyndord som dette. Denne dagens hærskare av medierådgivere er for øvrig ingen himmelsk hærskare, jfr.  juleevangeliet i Bibelen).

Isaksen svarte at han ville fortsette å snakke om ”kunnskapsskolen”. Han mente at ingen i dag oppfatter kunnskap som bare leksikalsk informasjon som kan gjengis når noen spør. Jeg tror ikke han har rett i denne antakelsen selv om jeg er sikker på at han selv ikke har denne oppfatningen. Hvis man ser på vurderingsarbeidet som gjøres i norsk skole og hva lærere egentlig prøver elevene i, tror jeg absolutt at Statsrådens oppfatning ikke holder stikk: Jeg tror mange fortsatt assosierer kunnskap med informasjon og fakta. Og med en skole som vektlegger kompetanse og et nasjonalt skolenivå som beskriver kompetanse som noe mer enn kunnskap, fastholder jeg min utfordring til Isaksen om å endre sin retorikk om skolen.

En av innlederne på konferansen var Eirik Irgens, professor ved NTNU, en engasjerende og underholdende foreleser med dyp kjennskap til norsk skole. Jeg snakket med ham i en pause og han stilte også spørsmål ved om begrepet ”kunnskapsskolen” gir en forestilling om kunnskap som er for trang, for statisk og for endimensjonal. Som Irgens påpekte: nyere hjerneforskning og nevrovitenskap peker på at kunnskap, forståelse og anvendelse dreier seg om langt mer enn å ha informasjonen lagret i hjernen (som om den var en slags hard-disc). Kunnskapen sitter «i hele kroppen».

Kanskje tenker du, kjære leser, at det ikke spiller noen rolle «hva vi kaller barnet» så lenge vi vet hva vi snakker om. Men på bakgrunn av tankene til norgesvennen Ludwig Wittgenstein, Michel Focault og andre tror jeg vi må erkjenne at «språk er makt» eller i alle fall at språket påvirker våre oppfatninger og vår tenkning. Og da blir det ikke uvesentlig hvilke merkelapper vi setter på skolen. Og jeg tror at honnørbetegnelsen «kunnskapsskolen» ikke er dekkende for dagens og fremtidens skole.

Jeg merket meg for øvrig også at Isaksen la vekt på at vi i norsk skole er flinke til å utvikle demokratisk sinnelag og demokratisk deltakelse, i alle fall når vi sammenligner oss med andre land. For snart 15 år siden hørte jeg Kristin Clemet si nesten det samme. I den verden vi lever i er demokratisk engasjement viktigere enn noen gang, så jeg tror ikke vi skal «hvile på våre laurbær» i den sammenhengen, ikke den heller. Spørsmålet er ikke om vi er bedre enn andre land. Spørsmålet er om vi i samfunnet og i skolen evner å utvikle etiske og empatiske mennesker med et høyt samfunnsengasjement og demokratisk sinnelag. Jeg håper ikke Torbjørn R. I. toner dette for kraftig ned i sitt forsvar for «kunnskapsskolen». Kanskje skal vi heller begynne å snakke om «fellesskapsskolen», altså skolen der vi skaper noe felles og skaper et godt fellesskap. Eller er det kanskje noen som har snakket om det tidligere?

God helg!

Reklame