Bedre skoleeiere, takk!

Henrik Asheim mener at det er for stor variasjon i kvaliteten ved norske skoleeiere, altså kommuner og fylkeskommuner. Dette dreier seg om skoleledelse.

Jeg  deltok i går på Akademikernes frokostseminar om skoleledelse. Jeg synes selvsagt det var kjekt, og litt skummelt, å skulle si noe fornuftig om skoleledelse når to av de andre innlederne var Stortingsrepresentant Henrik Asheim fra Høyre og Utdanningsdirektør Astrid Søgnen fra Oslo Kommune.

Akademikerne hadde stilt spørsmålet: «Hvordan oppnår vi god skoleledelse og hvordan kan god skoleledelse styrke skolen?» Mitt korte og litt tabloide svar på dette spørsmålet var: Utvikle gode skoleledere og gi dem anledning (les: frihet) til å lede sin skoler. Hvordan skoleledelse har betydning for elevers læring, er det gjort mye god forskning på. Les Viviane Robinson hvis du vil vite mer.

Den fjerde innlederen, som kanskje var den mest interessante, var Kari Heier Nistad, som er rektor på Dingemoen skule i Sogn og Fjordane. Hun var bedt om å si noe om skoleutvikling og gode skoler i dette vestlandsfylket, og det er mer interessant å høre hva de gjør der enn hva Oslo og Bærum oppnår når man ser på foreldrenes utdanningsnivå.

Nistad fortalte om en skole og et fylke der:

  • skolene ble gjenstand for systematisk forskning fra fagmiljøene og hadde et godt og nært samarbeid med Høgskulen.
  • skolen hadde størst fokus på den enkelte elevs muligheter, inngangen til læringen som Nistad kalte det, og mindre fokus på resultatene. De var ikke så opptatt av Nasjonale Prøver, men var svært fokusert på å se hver enkelt elev og la hver enkelt elev få lære og utvikle seg på best mulig måte. Og de erfarte at elever når målene i ulikt tempo og de gikk ut med flotte grunnskolepoeng.
  • skolene er preget av en «utviklingsorientert stabilitet». Det «hopper» ikke etter hver ny trend og reform, men var samtidig opptatt av å utvikle seg. Bl.a. var de preget av Knut Roalds tanker om lærende møter.
  • skolen, lærere og rektorer har respekt og en form for status i bygda.

Før Nistad snakket hadde Astrid Søgnen snakket om skoleledelse i Oslo-skolen. For meg fremstod hun som en skoleleder som er opptatt av at hver enkelt elev lærer grunnleggende ferdigheter. Hun forventer tydeligvis at enhver Oslo-rektor til enhver tid vet hvordan læringsutviklingen er for hver enkelt elev, eller i alle fall for de elevene som sliter faglig og ligger under kritisk grense. Og hun var klokkeklar på at skolens oppgave er å kompensere for sosial bakgrunn slik at alle elever får like muligheter. Søgnen var tydelig på at som leder må man ha kunnskap for å handle, og hun brukte mye av sin tid på å presentere tall og statistikk som viste fremgang de siste årene, både tall for andel av elever under kritisk grense i lesing på 3. trinn og andel som fullfører og består videregående skole. I Oslo-skolen ser det for meg ut som om tall utgjør en vesentlig del av  kunnskapsgrunnlaget for beslutningene. Dette er noe av det jeg opplever som utfordrende i min egen rektorjobb: Hvordan kan vi vite det vi trenger å vite? Og hvordan kan vi skaffe oss kunnskap uten å forstyrre for mye av opplæringen og samtidig favne alle sider ved skolen?

Og til slutt var det politikerens tur. Henrik Asheim er kvikk i replikken og hadde denne gangen ikke fått noen «flak» fra departementet (Det er visst instrukser til partimedlemmer om hva de kan si og ikke kan si). Og det var altså Asheim som begynte sin innledning med å etterlyse skoleeierne (som det nå for tiden heter), altså kommuner og fylkeskommuner. Asheim mente at det var svært store ulikheter i kvaliteten på skoleeiere og hvordan de oppfyller sitt mandat. Asheim sa han helst ville hatt Astrid Søgnen i alle norske kommuner. Jeg vet ikke om det var en kompliment mer enn et uttrykk for politiske visjoner, men jeg håper at Asheim og hans parti er åpne for at skoleeiere kan utøve sin rolle på en god måte uten å kopiere Oslos modell.

Da jeg for noen år siden hadde gleden av å snakke med OECD-representantene som laget en rapport som lå til grunn for Stortingsmeldingen om ungdomstrinnet, merket jeg meg at disse ekspertene (joda, flere av dem er professorer i pedagogikk) stilte seg undrende til hvordan staten Norge kunne regne med at et mylder av små kommuner skulle realisere en nasjonale skolepolitikk og en god skole. Er det det samme forholdet Asheim tenker på? Han sa ikke at små kommuner er dårlige skoleeiere mens store kommuner er gode skoleeiere, men om han mener det vet jeg ikke.

Og hva sa jeg i min innledning? Tja, noe av det samme som jeg sier på denne bloggen: at jeg er opptatt av distribuert ledelse, at jeg leder en kunnskapsbedrift og ikke en teknisk produksjonsbedrift der man følger faste manualer, at skoler har svært mange og forskjellige mål og oppdrag og at skoler må ha en form for enhetlighet som gjerne kan skille seg fra andre skoler, men som alle lærere på skolen må slutte opp om. Dette var for øvrig de andre enige i.

Og jeg tror vi fire innledere fremstod som overraskende enige. Det var kanskje fordi vi snakket mye om målene for skolen og mindre om hvordan vi skal nå disse målene. Alle er enige om at alle elever skal ha maksimalt utbytte av opplæringen, at alle må beherske grunnleggende ferdigheter og at både elever og lærere er ulike. Men vi snakket lite om hvilke ledergrep og hvilke ledelsesstrategier vi velger på den enkelte skole eller hos den enkelte skoleeier. Jeg synes imidlertid jeg oppfattet en litt ulik melodi i innleggene fra Oslo og Sogn og Fjordane. Mens Søgnen presenterte tall og statistikker,  snakket Nistad om kompetanseutvikling i personalet, bruk av nærmiljøet og hvordan hver elev kommer seg opp til toppen av fjellet lang ulike ruter og i ulikt tempo.

Da jeg snakket med Henrik Asheim etterpå, sa han at det kanskje er for mye kartlegging i skolen. Han mente at dette skyldes at politikerne ikke vet hva som skjer i skolene og hva skolene lykkes med. Og dermed er jeg igjen tilbake til rådgiveren fra en videregående skole i Bærum som hevdet at rikspolitikere aldri kan vite om undervisningen i det enkelte klasserom er god nok (se et av mine tidligere innlegg). Og dette bringer meg igjen inn i utfordringer knyttet til spørsmål om accountability. Kan politikerne (eller velgerne om du vil) ha en forventning om at politikere skal vite hva som skjer i alle norske klasserom om hvordan utviklingen er for hver enkelt elev? er det mulig? Og hvor blir det da av tilliten til nettopp skolesjefer, rektorer og lærere?

Vi var overraskende enige om mye denne torsdagsmorgenen (kanskje noen synes vi var for enige – eller for høflige med hverandre). Flere påpekte bl.a. hvordan den offentlige debatten om skole ser ut til å glemme lederne. TV-stasjoner og aviser legger opp til debatt om skole og inviterer bare rikspolitikere og lærere. Det er flott at disse bringes inn i debatten, men er dette de eneste aktørene i skolespørsmål?

Hvis du vil lese mer om seminaret eller se noen av innledernes foiler, finner du det her.

God helg!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..