Lojalitet eller frihet?

Haugerud skole i Oslo har utarbeidet standarder for skolen sin. Dette har skapt rabalder og diskusjon, bl.a. om balansen mellom læreres frihet (og ytringsfrihet) og læreres lojalitet. Men diskusjonen berører også spørsmål om læreres frihet faglig og metodisk og om skolers profesjonelle fellesskap.

Dessverre fremstår også denne offentlige diskusjonen i stor grad som en politisk og ikke faglig diskusjon. Hva som er forskjellen på en politisk og en faglig diskusjon? I følge Knut Roald, som er dosent på Høgskolen i Sogn og Fjordane (betyr det at han er ansatt for å dosere?), er en politisk diskusjon en diskusjon der man prøver å vinne over motstanderen fordi man oppfatter motparten som nettopp en motpart mens en faglig diskusjon har som mål å finne den beste løsningen på en faglig utfordring. I en faglig og ikke politisk diskusjon blir ingen din motpart, men bidragsytere til å finne en god løsning. Bare tenk etter selv: hvor ofte har du deltatt i en diskusjon der du bare vil sette fast din diskusjonspartner med alle mulige midler, saklige eller usaklige? Da har du deltatt i en politisk diskusjon. I slike diskusjoner kan deltakerne komme trekkende med ulike argumenter med ulik relevans og betydning og fra ulike samfunnsområder. (Knut Roalds stjerneeksempel er personalmøter på skoler der man skal drøfte hvordan man kan løse en pedagogisk utfordring og det første som skjer er at noen i kollegiet trekker inn arbeidstidsspørsmål, manglende ressurser, foreldrenes oppførsel, arbeidsmiljøet e.a. når man egentlig skulle løfte frem mulige faglige løsninger på en utfordring). Jeg anbefaler for øvrig blogginnlegget på bloggen mestrermestrerikke.no.

Men det var diskusjonen om Haugerud skoles standarder. Dokumentet har mange sider (både i bokstavelig og i overført betydning) og man kan absolutt mene mye om detaljene i Haugerud skoles dokument. Jeg registrerer at noen debattanter bruker dette som et skrekk-eksempel på hvordan det går når et visst parti får (eller beholder) makten. (Ville reaksjonene vært de samme på dette dokumentet dersom det var hentet fra en skole på Sunndalsøra eller Tolga?) Haugerud skole har klart å utjevne sosiale forskjeller og løfte elevenes skolefaglige prestasjoner. Jeg er sikker på at de som kritiserer Haugerud skole, ikke mener at man bør unngå å jevne ut sosiale forskjeller og unngå at elevene presterer bedre på skolen. En av mine rektorkolleger synes for øvrig det er underlig at personer som plasserer seg på den politiske venstresiden reagerer på at dette skjer i Oslo, sosial utjevning og fremgang for de som tidligere presterte dårlig, altså. (Men dette fører meg lett over i en drøfting om hvorvidt målet helliger midlene og det var ikke det jeg hadde tenkt meg).

Jeg synes nemlig det er interessant å utforske balansen mellom læreres frihet, læreres lojalitet, profesjonelle standarder og skoler som organisasjoner (og ikke bare et sted der lærere utøver sin individuelle praksis på samme postadresse), og jeg tror Haugerud skoles standarder kan gjøre meg (og kanskje også andre) litt klokere.

Jeg leder selv en skole som har en tydelig profil, bl.a. nedfelt i skolens pedagogiske plattform. Lærere på skolen kan ikke velge om de vil arbeide i overenstemmelse med vår praksis, det er de nødt til. De må til og med signere skolens pedagogiske plattform som et uttrykk for at de ønsker å arbeide i overenstemmelse med den. Er dette å begrense lærernes profesjonelle frihet? Vil ansatte i banker, på sykehus og i mediebedrifter reagere på om de får presentert tydelige standarder for hvordan de skal gjøre jobben sin? Lærere som ikke vil jobbe med tverrfaglige metoder og i forpliktende, samarbeidende lærerteam, kan jobbe på en annen skole enn vår skole, og ved ansettelser gjør vi dette helt tydelig for de som søker jobb hos oss. (Det finnes 42 andre skoler i vår kommune, så de har mange andre skoler å velge mellom). Lærerne som jobber på vår skole, gir uttrykk for at de liker at skolen er tydelig.

Det er ikke jeg som rektor som diktatorisk utformer skolens pedagogiske plattform. Vi utarbeider den i fellesskap og reviderer den omlag hvert tredje år. Men jeg er ansatt på skolen med myndighet til å beslutte, og det er jeg som til slutt skal avgjøre hvordan vår pedagogiske plattform skal utformes. Skoler er ikke et demokrati der beslutninger fattes med simpelt flertall. Men det er selvsagt en fordel om det jeg beslutter sammen med mine avdelingsledere, er noe det er enighet om eller stor tilslutning om i personalet. (Noe annet vil fort føre galt av sted).

Det ser for meg ut som om Haugerud skole har formulert standarder for hvordan ansatte skal agere, og jeg tror det er nødvendig at skoler gjør det, men kanskje ikke så detaljert som på Haugerud. Det kan se ut som om alle på Haugerud skole tok alt for mye tran siden de kom ut med alt for mange og for detaljerte punkter, men ideen om at skoler formulerer et felles profesjonelt ståsted er etter min oppfatning en god, og nødvendig, ide.

Noen som deltar i debatten, taler varmt for læreres metodefrihet. Det høres flott ut, og jeg er ikke tilhenger av sentralt styrte opplæringsmetoder. Kommunepolitikere kan f. eks. ikke bestemme hvordan lærerene i kommunen skal drive matematikkundervisning. (De har faktisk myndighet til å bestemme det, men jeg håper de har visdom nok til å la det være). Men man kan snu på dette og si: at lærerne tør å kreve full metodefrihet. Da må jo hver enkelt lærer være faglig komplett og hver enkelt lærer må ha høy nok kompetanse til å velge en god metode hele tiden. For da blir jo den enkelte lærer nærmest personlig ansvarlig for alt hun gjør. Og hver lærer må da holde seg høyt faglig oppdatert til en hver tid. Det holder ikke at de som utøver en profesjon gjør det på måter som de «føler at passer for dem». Hva skjer med det profesjonelle fellesskapet der man utvikler hverandre hvis alle skal ha full frihet og kunne opptre helt individualistisk? (Tenk deg at kirurg Pettersen får bygge opp sitt eget operasjonsrom slik han vil ha det uten faglige innspill fra noen andre mens kirurg Olsen får gjennomføre operasjoner på en helt annen måte på sin operasjonsstue, kanskje basert på det han lærte på medisinstudiet for 30 år siden. Kanskje en av dem fortsatt tror på årelating mens den andre føler at amputasjoner fungerer godt for henne).

Et profesjonelt felleskap forutsetter at man er forpliktet ovenfor dette fellesskapet, og jeg tror det er dette Haugerud skole har klart. Jeg tror også at det er en viktig suksessfaktor på skolen jeg leder. Lærerne vet at de er en del av et profesjonelt fellesskap. De løftes av kollegenes kompetanse og erfaringer og vet at de arbeider på en skole med en tydelig profil basert på pedagogisk kunnskap, en kunnskap som vi sammen øker hver dag. Et profesjonelt fellesskap er en sikkerhetsfaktor for lærerne og en drivkraft i hver lærers profesjonelle utvikling. Jeg tror ikke man oppnår dette hvis hver lærer skal være en fristilt privatpraktiserende lærer som selv skal få velge metoder ut fra det hun «føler fungerer». Det betyr imidlertid ikke at jeg som rektor skal diktere metodene.

For meg (og etter hvert også for Oslos politikere) er det selvsagt at lærerne skal kunne ytre seg i offentlige medier og i offentlige debatter. Lærere og rektorer har ikke bare en ytringsfrihet, men har i noen situasjoner til og med en plikt til å ytre seg. Men lærerne kan ikke uten videre uttale seg på vegne av skolen. På min skole er det jeg som kan gjøre det eller den jeg gir myndighet til det. Den legale grunnen til dette er ganske enkelt at det er jeg som er gitt denne myndigheten – som følger med det ansvaret jeg har (som til tider er plagsomt). Jeg håper lærerne på skolen jeg leder ytrer seg i både øst og vest i både skrevne og digitale medier. Men jeg ønsker samtidig at de skal vite at de faktisk er ansatt i en kommune og på en skole og at de viser lojalitet når de uttaler seg. Hvis lærere (eller rektorer for den saks skyld) er så uenige med sin arbeidsgiver at de ikke klarer å være lojale, kan jeg ikke forstå annet enn at de må finne seg en annen jobb eller i alle fall en annen arbeidsgiver.

Lojalitet er for øvrig ikke en helt enkel størrelse. Jeg tror alle mennesker er lojale. Spørsmålet er bare hva eller hvem de er lojale mot. Eller hva eller hvem de er mest lojale ovenfor: staten, kommunen, skolen, sin egen klasse, noen elever i klassen, sin egen yrkesgruppe, noen utvalgte kolleger eller andre?

Et ordtak sier «The proof is in the eating of the pudding». det ser ut for meg som om ansatte på Haugerud skole fortjener ros mer enn kjeft. Og jeg tror lærere og skoleledere skal arbeide for å utvikle gode profesjonelle fellesskap på skolene slik at ikke den enkelte lærer må stå alene med sine valg fordi den enkeltes metodefrihet er overordnet alt annet. Jeg har ingen tro på undervisningsmetoder som er diktert av nasjonale eller kommunale myndigheter, men jeg har stor tro på at lærere i et profesjonelt fellesskap gjør hverandre stadig bedre.

God helg!

Reklamer

4 tanker om “Lojalitet eller frihet?”

  1. Hei!

    Ser du ikke hva du gjør når du sammenlikner læreryrket med det å være kirurg? Vil du virkelig at lærerne skal behandle elevene på samme instrumentelle måte som en kirurg behandler det å fjerne en blindtarm? Er det skolens «standarder» som skal styre hvordan vi forholder oss til enkeltmennesker i enkeltsituasjoner?

    For meg er dette selve definisjonen på umoral, nemlig å behandle mennesker som instrumenter alene. Noe av hovedprinsippet bak pedagogikkfaget er å se hver enkelt elev og hver enkelt situasjon, for så å handle deretter. Derfor må lærere være reflekterte individer som handler på bakgrunn av erfaringer og kunnskap. Slik kunnskap får man best gjennom å samhandle med andre mennesker i et kollegium.

    Men å gjøre pedagogikk om til rigide prosedyrer er totalitært og farlig. Skremmende tanker!

    Liker

    1. Hei
      Takk for motstand og refleksjoner. Det er mulig min sammenligning med kirurger ikke er særlig god. Kanskje jeg heller burde sammenlignet lærere med almenpraktiserende leger eller med psykologer. Du skriver at pedagogikkfaget handler om å behandle hver enkelt elev individuelt ut fra den enkeltes behov osv. Jeg er ikke uenig i det, men lærere i norsk skole må også forholde seg til elever som gruppe og har ikke alltid mulighet til å agere ulikt ovenfor enhver elev siden vi ikke gir individuell undervisning. Også i pedagogisk praksis erfarer lærere at noen handlinger og valg er bedre enn andre handlinger og valg i gitte situasjoner. Det er dette som er profesjonell kompetanse: at man kan gjøre gode valg i stadig nye situasjoner basert på egne og andres erfaringer samt teori og forskning. Kirurgisk praksis er ikke statisk, men endrer seg stadig og det gjør også pedagogisk praksis. Et av mine poenger er at dersom lærere mener at de selv kan ta individuelle personlige valg kun basert på sin egen «magefølelse», intuisjon eller annet (ofte begrunnet ut fra metodefrihet), undergraver de sin egen profesjon. Lærere blir flinkere i et profesjonelt fellesskap og også lærere endrer praksis på grunnlag av andres erfaringer og kunnskap – slik leger, psykologer, sykepleiere, sosionomer og andre profesjonsutøvere gjør.
      Jeg vet ikke om du mener at de tankene jeg har uttrykt i min artikkel virker totalitære, skremmende og farlige. Jeg ønsker heller ikke å gjøre pedagogikk til faste prosedyrer. Men hvis vi snur dette rundt, kan det virke enda «farligere» om elever skal overlates til individuelt praktiserende lærere som kan drive en praksis uten innsyn basert på sine egne oppfatninger, personlighet osv. Jeg foretrekker å sende mine barn til en skole som har en (ikke for detaljert) tydelig praksis som man kan gjenkjenne hos lærerne og som man kan etterprøve fremfor å sende dem til en skole der elevene er helt prisgitt hver enkelt læreres dugelighet – eller udugelighet.
      Det blir flere blogginnlegg om dette senere så jeg håper du følger med.
      Nok en gang: takk for motstand.

      Liker

      1. Hei, og takk for svar!

        Jeg er egentlig i det store bildet enig med deg. I alle fall når det gjelder behovet for mer profesjonalisering av læreryrket. Samarbeid bør være selvsagt.

        Likevel mener jeg det skjer en feilslutning et sted. Man demoniserer den «privatpraktiserende læreren», men er ikke villig til å se på det som er den logiske motsatsen til den privatpraktiserende læreren, nemlig den «uniformerte, ensrettete» læreren. Og det er i denne retningen skolen er i ferd med å gå nå. «Den autonome læreren» brukes som et skjellsord, noe som er meget skremmende dersom man tar ordet «autonomi» på alvor.

        Det er feil at lærere overlates til seg selv og eget forgodtbefinnende, men det er like feil dersom skolen ikke tåler uenighet og lærere med andre oppfatninger. «Kollektive prosesser» kan fort bli til mobb og «kompakt majoritet». Er det slike egenskaper ved mennesket vi vil dyrke i en skole? Trenger ikke barn, særlig barn som på ulike måter faller utenom det som er A4, lærere som tør å se forbi denne «kompakte majoriteten»? Det ER faktisk skremmende dersom den kollektive tanken går så langt at man ikke tåler slike.

        Haugeruds mange regler tør være eksempler på det siste. De er også eksempler på en type profesjonalitet jeg ikke syns noe særlig om, nemlig den regelstyrte (og i form og innhold patriarkalske). Jeg har tro på at refleksjonene bør gå lenger enn enkle overfalteregler. Enkle regler er ikke profesjonalitet. Det er jo tegn på nybegynnere i mye litteratur om profesjonell utvikling.

        Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..