Universitetene trenger skolene og skolene trenger universitetene – og lærerstudentene trenger begge

Et ordtak lyder «It takes a village to raise a child». I vår individualiserte tid kan det kanskje være verdt på minne hverandre på nettopp dette, men jeg tror også dette ordtaket kan brukes om lærerutdanningen.

Denne uka var jeg invitert til å holde et kort innlegg på mentorsamling for veiledere i regi av Universitetet i Oslo. Jeg fikk dermed anledning til å delta i en felles tenkning om hva som gir god lærerutdanning, et evig aktuelt spørsmål. Universitetet i Oslo er i ferd med å endre lærerutdanningen de gir, og som Universitetsskole har vi fått anledning til å gi innspill til denne endringen.

På samlingen denne uka presenterte Eli Lejonberg, som arbeider på universitetet, flere ulike modeller for hvordan universitetet kan samarbeide med sine partnerskoler. Den tradisjonelle tenkningen rundt dette er at skolene arbeider på oppdrag av universitetet (prinsipal – utfører modell). Universitetet har hele ansvaret for lærerutdanningen og presenterer en liste med bestillinger de ønsker at studentene skal få trening i når de har praksis på skolene. Men nå har tydeligvis universitetet selv begynt å utfordre denne tradisjonelle tenkningen. Lejonberg skisserte bl.a. en modell der man ser for seg universitetet og partnerskolene som nokså likeverdige partnere der begge kan ha forventninger til den andre og der begge kan gi bidrag til hva lærerutdanningen skal inneholde. Jeg synes dette er spennende tanker.

Det var nok også derfor jeg var invitert til å si noe om forholdet mellom universitetet og partnerskolene, eller mer spesifikt om universitetets forhold til universitetsskolene. Jeg hevdet at det kanskje ikke noen gang vil bli et jevnbyrdig forhold mellom de to partene siden de er ulike. (Og hvis du nå umiddelbart tenker at skolene er den underlegne part i dette samarbeidet, så kan du jo reflektere over om det er omvendt – eller om noen av partene i det hele tatt er en underlegen part). Men jeg slo et slag for en gjensidig avhengighet. Det er det vi prøver å bygge opp på skolen der jeg leder. Lærerne må være avhengige av at også de andre lykkes slik man er det på et fotballag eller i et orkester (og som man i tradisjonelle skoler ikke er). Gjensidig avhengighet er når den ene går under dersom den andre gjør det.

Jeg tror at både universitet og partnerskoler må etablere en slags symbiose der de er gjensidig avhengige. Dersom den ene mislykkes i sin del av lærerutdanningen, vil også den andre lykkes. Men det å erkjenne en slik avhengighet er nokså krevende siden det også rommer en erkjennelse av at det er noe man selv ikke makter. Jeg har tidligere uttalt at det trolig ikke blir noen jevnbyrdighet, eller gjensidig avhengighet, mellom universitetet og universitetsskolene før universitetet selv erkjenner – og uttaler – at det er noe de ikke evner – noe som skolene kan og som de ikke kan.

Du har sikkert hørt eller lest Torbjørn Egners fortelling om dyrene i Hakkebakkeskogen, og du husker sikkert at reven møter en liten mus inne på stabburet når han skal stjele skinker. Husker du hva stabbursmusa sier til reven? «Du vet, det er mye de små kan som ikke de store kan». Det er sånn det er – vi er sterke sammen.

Utspillene fra universitetet, bl.a. modellene som ble presentert av Eli Lejonberg, denne uka, tyder på at universitetet er i ferd med å uttrykke og erkjenne at det er noe de ikke kan. Det er modig gjort og gjør meg optimistisk med tanke på den videre utviklingen av lærerutdanningen.

På den samme samlingen stilte også noen spørsmål om hva det forteller om lærerutdanningen at lærere må ha videreutdanning og oppgradert utdanning. Noen mener kanskje at det forteller at lærerutdanningen ikke er god nok. Jeg tror det er en alt for enkel konklusjon. Husk at personer innen de aller fleste profesjoner trenger å videreutvikle seg. Det må lærere også, og det trenger ikke å bety at grunnutdanningen de fikk ikke er god nok. Det er kanskje mer bekymringsfullt om noen tror det er mulig å gi lærere en fullstendig grunnutdanning som skal holde i over 30 år uten justeringer.