Denne uka har jeg vært på restaurant. Du tenker kanskje, kjære leser, at dette ikke er noe særskilt som det er verdt å skrive blogginnlegg om. Og det har du i grunnen rett i – dersom jeg hadde besøkt en ordinær restaurant. Men hvis jeg forteller at på restauranten jeg besøkte var alle ansatte 14 år, både servitørene, kokkene og hovmesteren, så blir det kanskje noe som er verdt å skrive om.
Restauranten jeg besøkte er en del av elevbedriften Ringvirkning. I løpet av 9. trinn etablerer elevene på Ringstabekk skole en bedrift som en del av temaet arbeidsliv. Skolens ledelse eller eksterne krefter ansetter bedriftsledelsen «på ordentlig» bl.a. med skikkelige jobbintervjuer. (Dermed har våre elever erfart et ordentlig jobbintervju før de slutter på ungdomsskolen. Hadde du det da du gikk på skolen?). Sammen planlegger klassen hvilke varer og tjenester de skal tilby i bedriftsuka, og slik oppstår ulike avdelinger i bedriften. Alle elevene må skrive jobbsøknader til stillingene de ønsker og lederne for de ulike avdelingene ansetter sine ansatte. Skolen innvilger, etter søknad, et rentefritt lån til bedriften for at de skal ha startkapital, men når virksomheten er i gang, må de selv få det til å bære seg økonomisk.
En av tjenestene elevbedriftene på Ringstabekk pleier å tilby, er altså restaurant, og det var denne restauranten jeg besøkte denne uka. Elevene erfarer at det er mye å holde styr på i en restaurant og de lærer av de feilene de gjør. Bl.a. hadde restaurantsjefen kjøpt inn alt for lite matvarer til den første kvelden. Læreren som følger dem opp, spurte flere ganger om de mente at de hadde bestilt nok mat og elevene var sikre på at det hadde de. Etter 2 timer med restaurantdrift oppdaget de at de slett ikke hadde kjøpt nok mat og måtte sende en delegasjon til butikken for å kjøpe mer råvarer, noe som var både tungvint og dyrt.
Noen vil kanskje hevde at læreren burde fortalt elevene hvor mye mat de burde kjøpe siden læreren har gjort dette tidligere og visste at de kom til å få for lite råvarer. Men hadde læreren gjort det, hadde ikke elevene lært gjennom erfaring. Da hadde de bare vært lydige og gjort det læreren sa. Elevene må gjøre feil, og lærernes rolle i bedriften er både å være sjef og å være rådgiver. Ideelt sett skal elevene gjennomføre bedriften helt selv, men dagens 14-åringer er, som jeg har skrevet om tidligere, lydige, men litt hjelpeløse, så i noen avdelinger må lærerne bestemme og styre mer enn de ønsker.
En annen tjeneste i bedriften er bakeriet. Elevene som jobber i bakeriet, må møte på jobb kl. 07.00 – et tidspunkt som mange elever trolig bare kjenner av omtale og nesten ikke visste at fantes. Når deres skift er ferdig, omkring kl. 14.00, er elevene dyktig slitne. For noen ungdommer er tydeligvis det en ny erfaring, men noe jeg tror de har godt av å oppleve. (Det sier vel for øvrig sitt om vår tid at 14 åringer aldri har opplevd å være ordentlig slitne).
En annen erfaring noen elever gjør, er at det ikke alltid er kjekt å være leder. I begynnelsen av bedriften har mange ambisjoner om å få en av lederjobbene. Mange av de som får disse jobbene, trives med dem, men jeg har hørt elever si etter bedriftsuka: «Jeg skal aldri bli leder. Da har du jo aldri fri.»
Elevbedriften er et eksempel på det vi kaller simuleringer. Vi etterligner virkeligheten (den utenfor skolen) og elevenes læring skjer gjennom aktiviteten de deltar i. Skolen må utvikle pågangsmot og skaperkraft hos elevene og vi tror at elevbedriftene våre er en måte å gjøre det på. Minst like viktig er det at elevbedriften gir elevene mulighet til å arbeide på andre måter og i andre situasjoner enn den tradisjonelle teoretiske skolesituasjonen. Lærerne gleder seg over at det nå er andre elever enn vanlig som står frem som flinke og arbeidsomme. De to elevene som fikk mest skryt etter første dag i restauranten jeg besøkte denne uka, er elever som ellers blir oppfattet som urolige og lite motiverte. Endelig kunne de stå frem som ivrige, arbeidsomme og dyktige og få velfortjent skryt av sine medelever. Noen ganger opplever vi at de skoleflinke elevene som er flinke til å lese og skrive, ikke viser seg som de flinkeste og dyktigste i bedriftsuka. Skolen skal gi tilpasset opplæring og en tilpasning er at elevene må arbeide i ulike situasjoner der de får trent ulike kompetanser. Hvis elevene bare sitter ved pulten sin og leser og skriver, utvikler de bare noen sider av sin helhetlige kompetanse, og noe slikt kan knapt kalles tilpasset opplæring. Også i fremtiden trenger Norge samfunnsborgere som kan gjøre praktiske oppgaver og som er utholdende i jobben de gjør. Elevbedriften viser elevene at dette også er viktige kvaliteter.
EN (forhenværende) REKTORS BEKJENNELSER 