Om slitne ungdommer

På skolen jeg leder har vi hver uke et møte i det vi kaller Pedagogisk Utvalg (PU). Her møter skolens ledelse og alle teamlederne (som er utpekt av skolens ledelse, så dermed er Pedagogisk utvalg nettopp et utvalg). I dette utvalget avklarer vi naturligvis praktiske forhold, men det viktigste med PU er å holde den pedagogiske debatten på skolen varm. Derfor diskuterer vi pedagogiske og mer generelle samfunnsmessige spørsmål.

Denne uka drøftet vi kronikken «De unge sliterne» av Finn Skårderud som Aftenposten trykket i romjula. Skårderud (og andre) peker bl.a. på at mange ungdommer føler seg slitne av forventningene om gode prestasjoner. http://www.aftenposten.no/meninger/De-unge-sliterne-7838211.html

Reaksjonen fra mine lærere og avdelingsledere i PU på artikkelen var både interessant og tankevekkende. De motsa ikke Skårderud og erkjente at det han beskriver nok er riktig. Men samtidig ser de en annen side av elevenes virkelighet.

En av teamlederne fortalte at mange av hennes elever klaget over at de har sykt mye å gjøre og at de har både prøver, innleveringer og fremføringer som de må arbeide med. Når hennes lærerteam satte av to studietimer en uke, for at elevene virkelig skulle får tid til å fordype seg i det de måtte forberede, opplevde læreren at de samme elevene som klaget over mye å gjøre, brukte denne studietiden til å snakke med medelever om annet enn skolearbeid, sjekke sosiale medier på telefonene sine osv. Det så altså ikke ut til at elevene faktisk hadde for mye arbeid å utføre siden de brukte tiden på mye annet enn skolearbeid.

Elevene våre bruker ekstremt tid mye «på skjerm». De sjekker stadig Instagram, Snapchat, Facebook, nettaviser o.l. og er tilgjengelig nesten 24-7 (som er norsk for hele døgnet hele uka). Er det dette de blir slitne av? Det er lite trolig at de blir slitne av selve arbeidet de må gjøre slik tømmerhuggere og bønder ble for to generasjoner siden. Skårderud peker i sin kronikk på at prestasjonene er ment for å vises frem. «Man skyver noe vellykket foran seg, deler det, og venter på anerkjennelsen». Dette kjente våre lærere seg igjen i. En av lærerne i vårt møte stilte spørsmål ved om ungdom som er slitne, er slitne av seg selv og ikke av for mye arbeid. De er kanskje slitne av forventningene om å fremstå som vellykket på alle fronter. Er det suget etter dopamin, som øker i mengde når man får skryt – og «likes» på Facebook, og forventningene om evig tilgjengeligheten i sosiale medier som gjør unge urolige og slitne? (De gode foreldrene er trolig de som fjerner alle digitale dingser fra soverommet når ungdommene skal sove.)

En annen av lærerne i møtet fulgte opp med påstanden om at «multitasking» bare er en vits. Vi sier at vi kan «multitaske» (nok et norsk ord for å gjøre flere ting på en gang), og mange som omfavner digitale hjelpemidler (eller som kanskje til og med lever av å selge slike), snakker varmt om multitasking. Men vi ender bare opp med å gjøre flere arbeider dårlig. Blir ungdom slitne fordi de ikke lenger kan konsentrere seg og fordi de drives til å gjøre alt på en gang?

Disse betraktningene får meg kanskje til å fremstå som en sur, gammel og teknofob gubbe. Jeg mener ikke at vi skal brenne alle digitale dingser, men vi må hjelpe unge (og også voksne) til å mestre smarttelefoner og andre digitale herligheter. Mestre i denne sammenhengen betyr at man også forstår når man skal legge vekk telefonen eller ikke svare på sms, e-post, snap, chat osv. Det er heller ikke sikkert at årsaken til at mange unge føler seg sliten først og fremst ligger i skolen. Kanskje er problemet at som moderne mennesker i «verdens rikeste land» har vi (nesten) alle muligheter, og hvis vi da ikke lykkes med å realisere oss på alle fronter (samtidig) er det lett å oppleve det som vår egen individuelle skyld. Kanskje er utfordringen for både skole, foreldre, handelsstanden og andre å ikke bygge opp under drømmen om det perfekte og vellykkede, men tvert imot omfavne vissheten om at ingen kan være vellykket på alle fronter. Kanskje har handelsstanden (og vårt «shopping-styrte» samfunn) et større ansvar for unges slitenhet enn de selv er villige til å erkjenne.

Men den viktigste betraktningen knyttet til Skårderuds kronikk kom fra en av mine avdelingsledere i begynnelsen av vår drøfting: «Vi skal være oppmerksomme på flinke elever, særlig jenter, som er slitne, men skolen må i større grad hjelpe de elevene som virkelig sliter med skolearbeidet og som trenger vår hjelp og støtte fordi de synes skolearbeidet er vanskelig. Det er ikke sikkert det er disse elevene Skårderud skriver om, og vi må ikke glemme dem.»

God helg

Reklamer

Én tanke om “Om slitne ungdommer”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.